1.

Da om kvelden Jesus vandret
henad Oljebergets mark,
var han sikker på at veien
var av Faderen der lagt.
Han kun gjorde Faders vilje,
svik ei fantes i hans munn.
Jesus var hva han seg kalte:
Guds Messias, Men’skesønn.

2.

Da det lysnet henad morgen,
han seg reiste opp fra bønn.
Han med sterke skrik og tårer
seiret, og fikk kraft i lønn
til å bære dagens byrde,
til å gå den smale vei.
Skjønt han var Guds Sønn, han lærte
lydighet av det han led.

3.

Da han hin skjærtorsdags aften
over bekken Kedron gikk,
var han sikker på at veien
nå var endt og tiden slutt.
Han i angst, mens sveden faller
lik’som blodets dråper ned,
roper: «Fader! er det mulig,
la den kalk meg gå forbi!»

4.

Jesus Kristus, takk du seiret!
Seire jeg nå kan ved deg!
Du har kalt meg, og utvalgt meg
til å gå den smale vei.
Selv du har, i tunge tider,
styrket meg som selv du ble.
Jesus Kristus, takk! Min styrke,
mot og alt jeg har i deg.

Skrevet i 1923 av Olaug Madsen (utgitt i 1937)Komponert av Annie J. F. HarrisonTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ E