1.

Ringe, foraktet, et skrøpelig ler
er bruden som Kristus valgte seg her;
ensom og miskjent og stundom forsagt,
det himmelske kall også smerte har brakt.
Han er så god og så ren og rettferdig.
Hun er så ynkelig, ussel, uverdig.

2.

Fremmed, utlending, på jorden en gjest,
kjenner sin nød under gladeste fest.
Finnes vel her en fortrolig, en venn,
som rett kan forstå hvor det bløder igjen,
der i det innerste sjelens avlukke.
Hører man vel uutsig’lige sukke?

3.

«Se ikke på meg, jeg er jo så sort.
Solen har brent mens min gjerning ble gjort,
skånselsløst blottet hver selvlivets plett.
Hvor lenge, min Gud, før du skaffer meg rett?
Jeg som et strålende lys ville skinne.
Skal jeg forbli som en tilhyllet kvinne?»

4.

«Deilig er du min venninne, min brud.
Du skal bli fremstilt for kongen, min Gud.
Prøvetid her, den som synes deg hård,
er kort mot den gleden som aldri forgår.
Villig din del ta av tukt og vanære,
så skal for evig min krone du bære.»

Skrevet av Ragnhild Backe (utgitt i 1932)Komponert av Even SkogsrudTekst og melodi © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ F