1.

Gud Herren fordum til folket talte:
«Jeg ei behag i din faste har.»
En dag å plage sin sjel, sitt legem’,
og sengen redet i aske var.
Hva er den faste han har behag i?
Jo, at du slipper fortrykte fri,
og løser lenker av syndebundne,
fra synden og fra dens åk gjør fri.

2.

Hva er nå dette å løse lenker,
og derved slippe den bundne fri?
Jo, Herren taler så skjønt i Ordet:
«Lyd Herrens røst og i den forbli.»
Den som er hjemløs, ditt hus du byde,
og til den hungrige gi ditt brød.
Når du ser noen som mangler kledning,
unndra deg ikke, han er ditt kjød.

3.

Da skal ditt lys bryte frem som dagen,
som morgenrøden deg herlig nå.
Din legedom skal da snart fremspire,
og rettferd skal for ditt åsyn stå.
Da skal Guds herlighet slutte toget.
Hans navn du da helt påkalle må.
Da kan du rope, og han skal svare:
«Se, her er jeg, og du lønn skal få.»

4.

Hva sier Herren enn mer i Ordet,
til deg som lenges å gå hans vei?
«Skaff nå bort åket helt fra din midte,
og til det onde du må si nei!
Ja, ta så frem til enhver som hungrer,
hva selv din sjel nå har lyst å få.
For når du metter den sjel som lider,
ditt lys skal skinne og klart fremstå.»

Skrevet av Wilhelm Berg (utgitt i 1916)Svensk melodiTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ D