1.

Min Jesus, lær meg å prise deg
slik som jeg bør.
Du gode gaver har skjenket meg
og mer jeg får.
I trengsels tider og tunge stunder
jeg har min hvile i dine vunder,
/: et hvilested for evighet. :/

2.

Når korset tungt synes her for meg,
jeg matt og trett
vil bli så motløs, du styrker meg,
det blir så lett,
for tunge byrder du måtte bære
og gjennom lidelser lyde lære.
/: Takk, Jesus kjær, det du meg lær’. :/

3.

Igjennom verden så uforstått
du vandret hen.
Din vei var edel, du gjorde godt,
fikk spott igjen,
et liv hvor kun skjedde Fad’rens vilje,
en vandring ydmyk, saktmodig, stille.
/: Du søkte ei ditt eget, nei. :/

4.

Så uforklarlig det ennu er,
alt som du led.
Kun gjennom korset vi klart kan se
hvor frem du skred.
Hver tornet sti som vi her må trede,
du har den vandret, det er vår glede.
/: I hvert et steg du gir din fred. :/

Skrevet i 1920 av Hilda Broks (utgitt i 1920)Norsk folkemelodiTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ G