1.

Herrers herre, min konge, Gud,
troner i himmelens saler,
bøyer dypt seg til støvet ned,
bor i de ringe og lave.
Himlens himler ei rommer deg,
bolig du tar dog i muld,
oppreiser ringe av synd og skam
og renser dem rene som gull.

2.

Ja, i sønderknust ånd du bor,
leger hvert sønderbrutt hjerte.
Den som ikke på deg vil tro,
han må nå bli i sin smerte.
Til min Herre min sjel har sagt:
«Du er min bolig, min borg.»
Den som har sluttet med deg sin pakt,
han lovsynger midt i all sorg.

3.

Ja, du fører de fangne ut,
løser de fastbundnes lenker.
Fengsler sprenges av deg, min Gud.
Du oss nå utfrir av renker.
Himlens konge av jordens muld
danner seg selv nå en brud.
Prydet hun blir og med himmelsk gull,
med gjerninger virket av Gud.

Skrevet av Hanna Eriksen (utgitt i 1929)Komponert av Jørgen P. SantonTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ D