1.

Jerusalem, Jerusalem, hvem er deg lik i makt?
Din mur og dine porter står for elde.
Og alle dine fyrster som Gud har i deg satt,
de minner om din store makt og velde;
ditt tempel og dets prester, som var av Gud innsatt,
din røkelse og myrra, ja, både dag og natt
levitter sang til symbler Herrens ære.

2.

Du står på jordens navle, som Herrens kårne stad,
som dronning over alle jordens steder.
Til deg man kommer fjernt fra, i tette rekkerad,
med ærefrykt all jordens folk deg hedrer.
O, om jeg kunne prise din store herlighet,
du stad som Herren Jesus utvalgte, og der led.
Da skulle visst mitt hele hjerte bløde.

3.

Som hønemor sin kylling inn til seg ville dra,
så kjærlig Jesus staden ville favne.
Men folket ropte høylig: «Vi vil ham ikke ha.
Korsfest! korsfest! Vi ham vil ikke savne.»
Sin redning og sin hjelp de nå kaster fra seg bort;
men tenk på det som følger, det kom så fort, så fort;
Jerusalem, hun sank, o, hvilket under!
(Klages. 1:9)

4.

Nå staden ligger åpen, nedrevet er dens mur,
og veiene til Sion bittert sørger;
for fiender av folket nå ligger der på lur,
og aldri ser man store festefølger.
Jerusalem er kommet til sin elendighet.
Dens fiender er trygge, derom hun vet beskjed.
Hvem må da ikke hjertebittert klage?

5.

Jerusalem, Jerusalem, du stad der oventil,
hvor ofte har du ikke måttet lide!
Man stener dine vitner og lukker dører til,
hvert sannhetsbud på jorden har fått svide.
For lønn profeten taler, og presten stryker kalk;
i folkets mulm og mørke man tar seg godt betalt;
i denne lummerhete atmosfære.

6.

Jerusalem, Jerusalem, jeg klager høyt min nød;
av sorg for deg mitt hjerte kunne briste.
Man taler om din skjønnhet så hjertet står i glød,
og hater dine vitner til det siste.
Ei noen trøst for dette mitt hjerte finne kan.
Jeg derfor bittert gråter, av øyet flyter vann.
Ved dine murer vil jeg alltid klage.

7.

Jerusalem, for din skyld mitt hjerte står i brann,
av iver for din sak jeg ble så ene.
Blant dem som staden kjente, jeg ikke fant en mann,
som kunne seg i ånd med deg forene.
Men ut av Juda tusen en liten skare kom.
De bygger nå opp staden med murer, port og bom,
og sverdet har de alle ved sin side.

8.

Så vil jeg midt i nøden lovsynge høyt min Gud
som meg fra Babels tomhet helt fikk frelse.
Og ut av mulm og mørke Guds lys nå stråler ut
til herlig glede, sunnhet, liv og helse.
Et legeme du laget, det ikke klage fikk.
Vi er av samme rode og har ei sådan skikk.
Derfor jeg klagesangen her vil ende.

Skrevet av Johan O. Smith (utgitt i 1929)Komponert av Even SkogsrudTekst og melodi © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ A