1.

O visdom, du der ovenfra, du bygget har ditt hus.
Fra høyden lyder ropet: «Vend om fra verdens brus!»
For lyst til visdom fører oss frem til kongestav,
på troner skal vi sitte og dømme høy og lav.

2.

O visdom, du er moder til den fagre kjærlighet
– den første og den største i Guds uend’lighet.
Før verdens grunnvoll oppsto, før alle ting ble skapt,
da sto du for Guds trone i all din skjønne prakt.

3.

O visdom, du der ovenfra, som først og fremst er ren,
en avglans av Guds godhet, og uten plett og men.
Din herlighet er større enn solen i sin kraft.
Når solen mister glansen, står visdommen ved makt.

4.

O visdom, du der ovenfra som åpnet stummes munn,
og lot umyndig tunge fremføre tale sunn.
Du fridde ut fra døden, hvor ingen utvei var.
Du lyser opp i mørket som morgenstjernen klar.

5.

På rettferds vei den vandrer frem, ja, midt på rettens sti,
og alle som den elsker, sann rikdom den vil gi.
Langt liv er i dens høyre, dens venstre hånd har gull,
et livsens tre for sjelen, dens navn er: Underfull.

6.

De hellige som eide denne visdomsånd fra Gud,
de løste alle knuter, og alt de grundet ut.
De levde i det lave, men når de trådte frem,
det fantes ingen hersker som kunne rokke dem.

7.

I førstningen den fører oss ut på en ujevn vei,
den bringer frykt og redsel, med tukt den plager deg.
Men siden, kjære venner, når den oss prøvet får,
da skal den atter komme og lege våre sår.

8.

Jeg derfor ba til Herren, og jeg påkalte hans navn,
og visdoms ånd kom til meg og tok meg i sin favn.
Med foten i dens lenker – det er et sikkert vern –
i ilden er de herdet og sterkere enn jern.

Skrevet av Karl Pedersen (utgitt i 1920)Komponert av Johannes A. HultmanOmformet melodiTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ D