1.

Så lett jeg synes glemme at hver en dag som går,
alt nærmere mitt rette hjem jeg kommer.
I motgangs prøvetimer jeg blir så syk og sår,
og minnes ei at snarlig er de omme.
Om fristelser og sorger vil knuge sjelen ned,
jeg eier dog i hjertet den dype, stille fred,
i Jesu blod frimodighet for tronen.

2.

Jeg kan med all bekymring ei gjøre sort og hvitt
ett hår – og enda mindre noe mere.
Hos ham som hele livet for oss har korset lidt,
jeg lære kan å gi vår Herre ære.
Der kan mitt sinn forvandles, av idel nåde kun,
hvis trolig jeg forblir der hos ham, fra stund til stund,
og lar kun ham få tale, mens jeg tier.
(Hebr. 5:7-9)

3.

For meg er ei å måle og telle folket, nei!
Hvor ble da av min tillit og min hvile?
I troskap være stille, og bie kun på deg,
min frelser, mens nu hastig hjem jeg iler.
Se, snart er dagen inne! Hvor er da sorg og ve?
Da tørres alle tårer av Jesu kjærlighet.
Mitt rette hjem! Min Jesus! O min Fader!

4.

En fremmed, ja, utlending, en gjest på denne jord
– mitt rike er jo ei av denne verden!
O Gud, gjør det til fulle – opprykk du meg med rot,
at når som helst jeg kunne slutte ferden.
Da skal min tunge løsne av idel jubelsang,
når frelseren jeg skuer i evigheten lang,
og Faderen som elsket oss fra evig.

Skrevet av Olga Olsen (utgitt i 1914)Komponert av Oscar AhnfeltTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ Bb