1.

Det store kan du ikke, det lille vil du ei,
hvor kan du da vel vente å komme noen vei?
Du blir jo trett av vandring til fots med dem som går,
hvor kan du da vel vente deg hesters fart oppnå?

2.

Du engster deg for men’sker som ingen ting formår,
hvor kan du da vel vente mot åndemakter stå?
Du byrder ei vil bære og lide med ham her,
hvor kan du da vel vente hans herlighet få der?

3.

Du nok vil ligne Jesus, men ei vanæret bli,
hvor kan du da vel vente «Mitt alter!» kunne si?
Du lærer gjerne andre, men lærer ei deg selv,
hvor kan du da vel vente å finne livets vell?

4.

Du roser deg av loven, men bryter lovens bud,
hvor kan du da vel vente rettferdig stå for Gud?
Men vareta det lille du møter på din vei,
ja, hold deg til det lave, det passer best for deg.

5.

Så vandre glad på veien og hold deg til de små.
Det størst er her i livet: Guds budords veier gå.
Guds øye ser fra oven, du engstes derfor ei.
Han kan fullkomment frelse en fattig sjel som deg.

Skrevet av Karl Martinsen (utgitt i 1929)Svensk visemelodi fra 1900Tekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ G