246. Blank ditt sverd, du høytidsskare

Blank ditt sverd, du høytidsskare,
du tiloversblevne brud.
En av tusen er det bare
som iføres høytidsskrud.
/: Herrens hær sverdet bær’,
og Jehova strider der. :/
(; | | | | )

Lydighet er pest for skjøgen,
budet er en pinebenk.
Ordet blir kun mat for høken,
og på budet kastes stenk.
/: Men Guds ord her på jord
skal slå ned hvert skjøgeord. :/
()

Hyl nu hyrder, som er ikledd
selve fårefoldens ull.
I som kun det fete eter,
I hvis tale kun er muld.
/: Herrens sverd er i ferd
å fortære leg og lærd. :/
( | | )

Nu er tiden seg oppmanne,
rydde hjertegrunnen ren,
og med merket på sin panne
rive ned all sten på sten.
/: Syng da ut Herrens bud,
og ifør deg byssus skrud. :/
()

Fri for bud er skjøgens tale,
fri for Ånd som bygger opp,
fri for alt som kan husvale,
fri for Jesu Kristi kropp.
/: Akk, for stell nu mot kveld.
Kristus atter slås ihjel. :/

Dog, en liten tapper skare
løfter Kristi banner høyt.
Herrens bud vil vi forsvare;
for i Ordet dypt og drøyt
/: inn vi går, og der spår:
Intet annet målet når. :/
()