1.

O edle guddoms kjærlighet,
hvem kan deg rett avmale?
Som dugg fra himlen faller ned,
slik er din milde tale
til den som knust og bøyet er,
forpint av angers kvaler,
og den som prøvens ild er nær,
du trøster og husvaler.

2.

Som første sanne kjærlighet
vi vil deg gjerne nevne,
for elske først er guddoms vei;
det er ei kjødets evne.
I ydmykt sinn og stille ånd
der har den funnet feste,
og hver som sukker i sitt bånd,
det er dens vis å gjeste.

3.

Den første, ekte kjærlighet,
uskrømtet ren den brenner.
Hvor den får råde, merkes den
på enhets ånd blant frender.
I den er ingen bitterhet,
på ondt den ikke gjemmer,
og småligheters nålestikk,
den overser og glemmer.

4.

I denne edle kjærlighet
det bør oss nu forblive,
og i dens rene, bramfri vei
oss riktig innforlive.
Ja, fremfor alt hva vi enn gjør,
vi må oss den iklede,
så vi kan elske som vi bør,
og bli til ære, glede.

Skrevet av Lorentz Risnes (utgitt i 1929)Svensk melodiTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ D