1.

Jeg er en ringe vandringsmann
på vei til himlens skjønne land.
Guds ord er staven i min hånd,
og Gud har gitt meg vandringsånd.
Jeg må av sted, jeg må av sted!
Her kan jeg aldri mer få fred,
for nå er jeg en vandringsmann
på vei til himlens skjønne land.

2.

Min vei er bratt og tung og trang,
men i mitt hjerte er det sang.
Hva gjør det om jeg lider litt?
Snart er jeg alle sorger kvitt,
og alt til glede vender seg,
så kjære, gråt ei over meg.
Jeg er en salig vandringsmann
på vei til himlens skjønne land.

3.

Jeg kan ei dvele ved de ting
som andre søker her omkring.
Å dra på slikt, det nekter jeg,
for det vil bare hindre meg.
Min fot må være løs og lett,
med ferdighet til kamp beredt.
Jeg skynder på, jeg løper helst,
og snart så er jeg evig frelst.

4.

O, underfulle himmelvei,
bestandig noe nytt for meg.
Fra veien vil jeg aldri vekk,
langs den går livets klare bekk.
I mørke natt, i solens brann,
Guds bekk er alltid full av vann.
Ja, når som helst jeg drikker drøyt,
så løfter jeg mitt hode høyt.

5.

Kom her, min venn! Kom her, min venn!
Du vil vel med til himmelen?
I dag Guds nåde til deg ser,
men snart skal ingen vandre mer.
Stå opp, ta staven i din hånd!
Og bed til Gud om vandringsånd!
Og får du den, min kjære venn,
da drives du til himmelen.

Skrevet av Elihu Pedersen (utgitt i 1956)Tysk folketoneTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ F