1.

Hvorfor mon Simeon visste alt
som utav Herren Gud var talt?
Hvorfor mon kjente han Israels trøst?
Hvorfor fra jordlivets bånd ble løst?
Åpenbart ble ham av Hellig Ånd
denne Guds hem’lighet.
Rettferds og gudsfryktens sterke bånd
holdt ham i ydmykhet.
Drevet av Ånden til templet kom,
fant der den himlens og menneskesønn.
Så fikk han skue den frelser så stor,
som skulle frelse sitt folk på jord.

2.

Anna var gammel og mett av år,
dog om Guds frelse klarhet får.
Bort fra Guds tempel jo aldri hun vek,
tjente Gud Herren i trofasthet.
Glad hun forkynte det gode bud
(til) alle som ventet Gud.
Frelse og trøst skulle alle få
som til Guds Sønn vil gå.
Fanuels datter var klar i sinn,
slapp ei bekymring i hjertet sitt inn.
Tid hun ei hadde til verdslige ting,
la kun på gudsfrykt og troskap vinn.

3.

Troskap i sinnet er størst hos Gud.
Troe han åpenbarer bud.
De ikke uklare er om hans råd,
deler hans veer, hans kjød de åt.
Ei kun sin samtid de kjenner til.
Tider er veket bort.
Tusener år de beherske vil.
Synet utvikles fort.
Like hin Sim’on de alle er,
like Guds helter bestandig forblir.
Sikre som klipper de alle og er.
Berg skal nok vike, men de består.

4.

Vi som er satt her i endens tid,
la oss gå fremad, bruke flid.
Ett skal vi være med Herren, vår Gud,
så lyder Mesterens store bud.
Derfor i krefter vi må ta til,
vokse og bære frukt.
Staden er sterk, som vi innta vil.
Helter vi blir ved tukt.
Dager, de onde, vil komme brått,
da vi blir oppstilt for menneskers spott.
Kun de som prøvet ved lidelser er,
vil lik sin mester da seire der.

Skrevet av Edwin Bekkevold (utgitt i 1920)Tekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ D