1.

Se Guds vitners heltegang
her på jord i tiden lang.
Se, hvor de tålmodig led,
bøyet dypt i støvet ned.
Men vår Gud, han dem opphøyet,
ga dem lønn for deres møye.
/: Skjønne helteliv! :/

2.

Se på Enok, den Guds mann!
Med sin Gud så vandret han.
Han gikk inn i «Kristi død»
med sitt liv så skjult i Gud.
Og i Gud forblir så mannen,
født av ham og ingen annen,
/: draget inn i Gud. :/

3.

Også Noa trodde Gud,
bygget arken på hans bud.
Regnet falt, og flommen kom.
Over jorden holdtes dom.
Verdens håp unnkom i arken,
Noa kunne dyrke marken,
ble en vingårdsmann
uti Herrens land.

4.

Abraham, han var Guds venn,
ofret sønnen, fikk igjen
hva på jord han ofret har,
for han ble jo slektens far.
Lovet land – han var som fremmed;
for han så jo selve hjemmet,
brudens fedreland.
Gjest deri blir han.

5.

Josef kjente Herren Gud,
derfor led han for hans bud,
først fornedret, siden satt
til Egyptens fyrste bratt.
Han ei glemte Gud på tronen,
for han ventet fyrstekronen
i Jerusalem,
Herrens helters hjem.

6.

For Guds åsyn Moses stod,
trådte frem i fryktens mot.
Og uti Guds enhets kraft
gjorde han det høye lavt,
bøyde stolte kjempers hjerte,
vant selv frem i sorg og smerte.
Underbare mot,
Kristi kjempers mot.

7.

Som et oljetre så grønt,
i Guds hus stod David skjønt.
Han beseiret Goliat,
ble utav sin sønn forlatt,
ble fornedret og opphøyet,
i det dype ble han bøyet,
men han sviktet ei,
vandret fredens vei.

8.

Og se helten Jesus Krist!
Han av helter oppsto sist.
Han den første også er,
fyller alt i alle her;
og i ham er helten båret,
budt til bryllups, bruden kåret.
Hun har i hans kjød
liv i samme død.

Skrevet i 1915 av Ole Skiaker (utgitt i 1916)Norsk melodiTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ F