1.

Jeg er i verden, med Jesus på ferden,
lengtende, stundende hjemad det går.
Trengsler og smerte på veien meg herder.
Stålsatt jeg blir når i striden jeg står.

2.

Veien er banet, og den vil jeg følge
om enn det blir nå for kjødet så trangt.
Herlighetshåpet jeg ikke kan dølge,
som jeg besitter ved Hellig Ånds pant.

3.

Herlighetshåpet er Kristus, min herre,
som i fornedrelse kom til vår jord.
Ikledd vårt kjød han oss lik måtte være,
at vi i likhet med ham skal bli stor.

4.

Han jo som Sønn måtte lide og stride
inntil han fullendt på korstreet hang,
lærte av lidelsen lydig å være,
bønnhørt for gudsfrykt, ja, fylt ble hans trang.

5.

Hele min trang er å følge den veien,
intet å være når han kun blir alt,
helt å forsvinne fra jordlivets pleie,
midt uti kampen med ham som meg kalt.

6.

O, kjære venn, du som også vil følge,
men ikke makter, for kampen er hård.
Bli kun i stillhet, og lytt så til røsten!
Kraften du får når i tro kun du går.

Skrevet av Karl Birkeland (utgitt i 1916)Svensk visetone, 1893Tekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagMelodi © Waldenstrøm, SverigeNorge ⋅ G