1.

I sverdets kraft jeg ble en gang «et intet» for min Gud.
Det gjennomtrengte sjel og marg og ødela mitt alt.
Mitt kjød var sterkt og seiersfullt og fryktet intet ondt;
for «fred» jeg hørte fra hver munn, og ikke sverdets ord.
(Matt. 10:34 | Hebr. 4:12)

2.

Den kjærlighet meg syntes hård, som Gud meg elsket med.
Han åpenbarte dom og død og evig undergang.
Hans bud og lys meg gjennomstakk, jeg blottet sto for Gud,
og visste ei å skjule all min usselhet og skam.

3.

Men Gud skje lov, den dag opprant jeg falt for sverdets kraft.
Jeg mistet alt jeg hadde kjært, mitt eget onde «jeg».
Jeg måtte alt, ja alt, oppgi, og villig til å bli
et utskudd og en dåre stor for alle folk på jord.

4.

Fra denne stund jeg hjelpeløs meg kastet i hans favn.
Et lys han ga meg i sitt ord, å vandre som hans barn;
for lysets frukt han vil nå se på dette lille tre.
I godhet, sannhet, rettferd stor skal treet prøve stå.
(Ef. 5:8-9)

5.

En stadig krig jeg føre må mot kjød og smigers ord.
Skal ånden fri seg svinge få, må kjødet brytes ned.
Ved sverdets kraft, i Åndens makt, skal selvliv dødsdom få,
og sverd og lys og dom og salt skal rense meg fra alt.
(Gal. 5:17 | Rom. 13:12 | 2 Kor. 6:7 | Jer. 48:10)

Skrevet av Olette Hovde (utgitt i 1929)Svensk folketoneTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ G