1.

Kom hit til meg nu alle I som strever og har ondt;
jeg hvile gir til alle som er trett.
Meg makt dertil er skjenket, for jeg straffen har utsont,
min Fader har meg skjenket denne rett.
Villfarne får jeg fører til min Faders lyse land,
for der er plass for dem som villsom går.
Jeg ikke gjør forskjell på folk og herkomst eller stand,
men leger alles dype hjertesår.

2.

Mitt åk er meget gagnlig og min byrde, den er lett,
saktmodighet jeg lære vil din sjel.
Og ydmyk du av hjertet blir og derved får du fred,
ja, fri du blir og ikke lenger trell.
All synd har jeg beseiret, også dødens nøkler tatt,
til helligdommen veien har jeg lagt.
Om du med meg vil lide død, forsmedelse og hat,
da treng deg frem og vær ei mer forsagt.

3.

Du, kjære sjel, som villsom vandrer om i øde land
og ikke finner feste for din sjel,
en klippe som jeg kjenner, ja, en trøster som er sann,
et faderhjerte som vil gjøre vel.
Hør nu hans egen tale, lytt så vel til hvert et ord,
han vil deg nu ta ut av Satans garn.
Han vil deg til sitt barn nu gjøre her på denne jord.
Han vil deg fri fra syndens skam og skarn.

Skrevet av Edwin Bekkevold (utgitt i 1929)Tekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ G