1.

Se, Herren er min hyrde,
nå intet mere fattes meg.
Min sorg og tunge byrde,
den har han nå tatt helt på seg.
På enger, frodig’, grønne,
der han meg leire vil,
og hvilens vann, de skjønne,
han leder meg hen til.
Min sjel han vederkveger,
meg viser rettferds sti.
Der trygt jeg meg beveger
og er så glad og fri.

2.

Må jeg i mørket vandre,
ja, gjennom dødens skyggers dal,
forlatt av alle andre,
for ondt jeg ikke frykte skal.
For du som meg forløste,
og evig liv meg gav,
vil med meg gå og trøste
meg med din kjepp og stav.
For fiendenes øyne
du dekker for meg bord
med gaver fra det høye,
o nåde – rik og stor.

3.

Du salver og mitt hode
med gledens olje, uforskyldt,
meg nekter intet gode,
mitt beger det er overfylt.
Kun godt skal etterjage
meg nå fra stund til stund,
og alle livets dager
jeg eier din miskunn.
Igjennom lange tider
jeg i Guds hus skal bo.
Her lengtende jeg strider.
Der får jeg evig ro.

Skrevet av Ragnhild Backe (utgitt i 1929)Komponert av Ludvig M. LindemannTekst © Stiftelsen Skjulte Skatters ForlagNorge ⋅ D