Referat fra påske– og pinsestevnene

«La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» Hebr. 10, 25.

Vår kjære bror, venn og hyrde Kåre J. Smith har ved flere anledninger den siste tiden understreket hvor viktig det er å komme til våre møter og stevner. Dette er ikke bare et spørsmål om ytre troskap, det er avgjørende for våre personlige liv og for menigheten. Gud har velsignet disse stevnene i rikt mål. Han har åpenbart seg for alle dem som lengter etter et disippelliv, gjennom sitt frigjørende ord. Lovet være Gud for hans kall og hans utvelgelse!

Her kommer noen utdrag fra møtene under stevnene.

Klippen – Jesus Kristus

Under påskestevnet minnet Kåre J. Smith oss om noe grunnleggende: Det er ikke mange som virkelig forstår hvem Jesus er. De fleste kjenner Jesus som sonoffer for våre synder, og som kristne forstår vi at det var en stor og ufattelig nåde at han døde for vår skyld. Gleden over å ha fått syndenes forlatelse bør være stor og ekte, men er det meningen at vi skal bli stående der? Vi er kalt til å ta fatt på et helt nytt kapittel. Også døperen Johannes forkynte syndenes forlatelse. Men dersom vi vil følge etter Jesus, må det noe mer til! Han er vår forløper, og vi er kalt til å gå i hans fotspor.

Da Jesus levde her på jorden, var det heller ikke mange som forsto hvem han var. Og slik er det også i dag. «Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene», lød svarene da han spurte. Matt. 16, 13-14. Men da Jesus stilte dette spørsmålet til sine disipler, svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» V. 15-16. Peter hadde ikke kunnet svare slik hvis han ikke hadde fått åpenbaring fra Gud. Og det er denne personlige åpenbaringen vi trenger. For det er forskjell på å kjenne Jesus som forsoner og å kjenne ham som Herre.

«Klippen er Jesus Kristus!» Denne enkle sannheten har båret gudfryktige mennesker gjennom alle tider. På klippen er man trygg, også når stormen raser. For å bygge sitt liv på klippen, trenges det mer enn å ta imot tilgivelse for sine synder. Det handler om å bli frigjort fra synden som bor i vårt kjød. Paulus skriver: «For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.» Rom. 5, 10. Det er Jesu liv som er den spirekraftige kjernen i frelsen. Mange «stopper opp» ved Jesu død, men vi er kalt til å leve slik han levde.

Nå er vi kommet til «den siste tid», og Guds åndelige tempel er fortsatt under oppføring. «Kom til ham, den levende sten», skriver Peter, «og bli også selv oppbygd som levende stener til et åndelig hus.» 1. Pet. 2, 4-5. Hver og én som kommer til klippen og bygger sitt liv på den, blir en levende sten i denne bygningen. Dette er Kristi legeme, menigheten. Men akkurat som hjørnesteinen Jesus ble forkastet av mennesker, blir også menigheten i dag forkastet av dem som ikke er oppriktige, og som bare har et skinn av gudsfrykt. Likevel står denne bygningen urokkelig. Jesus sa det selv: «Dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» Matt. 16, 18.

Skal vi bli levende stener i dette åndelige byggverket, vil det kreve noe av oss. «Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» Ap. gj. 2, 47. Å la seg frelse er noe vi velger, aktivt og bevisst. Det betyr at vi erkjenner at det onde henger fast ved vår menneskelige natur, og at vi forstår at vi ikke strekker til i egen kraft. Rom. 7, 20-21. Først når man er ærlig og oppriktig overfor Gud, og med seg selv, kan denne dyptgående frelsen begynne.

Den som lar seg tiltrekke av verdens ære og storhet, kan aldri bygges opp til en åndelig sten i Guds hus. Peter minner oss om at dommen vil begynne med Guds eget hus. 1. Pet. 4, 17. Det er derfor vi må lytte til Den Hellige Ånd, som kan lede oss til den erkjennelsen vi trenger. Da vil vi få se det som bare de rene av hjertet kan se; noe å ta tak i, som fører oss til en dypere frelse.

La oss derfor stå urokkelige i troen på klippen Jesus Kristus! Hans liv skal bli vårt liv – i hjemmet, i menigheten, og i all evighet. Det finnes ingen tryggere grunn å bygge på.

Jesus er opphav til en frelse så stor

Påsken handler ikke bare om en historisk begivenhet: det handler om noe som kan forandre vårt liv fullstendig. Det er nesten umulig å fatte fullt ut hva Jesus Kristus har gjort for oss. Gjennom hele sitt liv på jorden valgte han, igjen og igjen, å gjøre Guds vilje fremfor sin egen. Denne troskapen holdt helt til det siste, helt til korsets død. Så kom påskemorgen. Matt. 28, 1-2. Ved hans oppstandelse ble veien til Gud åpnet på ny.

Som en følge av syndefallet kom menneskeheten på avstand fra Gud. Det var som om en vegg reiste seg mellom oss og Ham. Ved Jesu død på korset ble denne veggen revet ned. Synden fikk sin endelige dom, og alle som lengter etter å vende tilbake til Gud, har nå en åpen adgang til hans velsignelse og fred. En stor og mektig nåde kom over menneskene den dagen Jesus døde på korset.

«Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord!» V. 18. Det var på korset at Jesus fikk makt over døden. Djevelen – den kraften som holder mennesker fanget i synd, frykt og plage – mistet sin makt for alltid. Men oppstandelsen var ikke slutten på historien; den var begynnelsen på noe helt nytt! Jesus sendte sine disipler ut i verden som budbærere: En vei var nå blitt åpnet, som førte tilbake til Faderen. «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» V. 19-20.

Jesus ble et sonoffer for våre synder, men vi må tro på at påskebudskapet også handler om at et verk skal skje i oss i dag. Da Jesus ropte «Det er fullbrakt!» Joh. 19, 30, revnet tempelforhenget i to. Matt. 27, 51. Det var et synlig tegn på at veien til Faderen nå lå åpen foran dem.

Å gå på denne veien betyr å gjøre Guds vilje i alle livets situasjoner. «Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud.» Hebr. 10, 7-9. Jesus bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer, i kraft av en evig Ånd. K. 9, 14. Den samme Ånden har han sendt til oss for at Gud kan skape noe helt nytt i vårt indre.

I Ef. 2, 15-16 leser vi at det er på korset fiendskapen dør. Ikke bare fiendskapet mellom Gud og mennesket, men også det som skiller menneskene fra hverandre. Tenk på et ekteskap eller et hjem der man velger å legge sin egen vilje til side, for å søke Guds vilje i stedet. Når vi finner Jesu fotspor og i sannhet lever etter Guds vilje, føyes vi inn i en bygning som preges av et herlig åndelig samfunn – Kristi legeme.

Ikke mange er villige til å gå denne veien. Men på denne veien åpenbares en hemmelighet for oss: Når vi går på den, mister synden sin makt over oss. Vi blir fri, ikke ved egen kraft, men gjennom en frelse som går dypere enn vi kan fatte. Jesus, vår forløper, har gjort det fullt mulig for oss å følge Ham!

De som stifter fred

Det finnes mennesker som knapt legges merke til, og som likevel har stor betydning. De er ikke ute etter å bli sett, og ønsker ikke å stikke seg fram. Rundt disse menneskene kan man merke en fredelig atmosfære, og ofte omtales de som solide og ansvarsfulle. Det er slike mennesker Jesus har i tankene når han sier: «Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.» Matt. 5, 9.

Paulus kjente slike mennesker, og han satte dem høyt. Han hilser spesielt Andronikus og Junias som hadde vært sine medfanger. Rom. 16, 7. Disse to hadde kanskje ingen synlig tjeneste i menigheten, men de tjente Gud av et helt hjerte, med de nådegavene Gud hadde gitt dem.

Det er mulig å oppnå fred på et helt menneskelig plan. Noen har en naturlig evne til å roe ned spenninger, og noen er flinke til å skape god stemning. Men med slik fred kommer man raskt til sine grenser, for den bygger på menneskets godvilje. Den freden Jesus taler om, ligger på et helt annet plan. Den er frukten av et bevisst indre arbeid, der man lar Åndens sverd kløve i sitt eget tankeliv, slik at ens egne reaksjoner og de krav man kan ha til andre, blir belyst, og kan få sin dom. Jakob sier det klart: «Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig …». Jak. 3, 17. Sann fred går alltid hånd i hånd med renhet.

De troende i Korint er et alvorlig eksempel for oss. De hadde fått rike nådegaver, men de ble oppblåst på grunn av sine gaver. De hadde så store tanker om seg selv at de til og med ønsket å herske uten apostelen Paulus. 1. Kor. 4, 7-8. Og resultatet? Paulus fryktet for at det skulle ende opp med strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse, baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden. Les 2. Kor. 12. Det er nettopp det som skjer når nådegavene blir brukt til å oppnå ære og ros, i stedet for at de brukes i tjenesten for de andre. Den som er fredsommelig, vet med seg selv at han ikke ønsker å tiltrekke seg menneskers ære og gunst, for han kjenner seg straks urolig dersom slike tanker skulle melde seg.

Kåre J. Smith formante oss til å lese 1. Kor. 9, og til å grunne på dette kapitlet. Der leser vi hvordan Paulus levde, og hvordan han tjente Gud. Han legger ut om de rettigheter hans tjeneste kunne gitt ham, men som han bevisst valgte å ikke benytte seg av. Det faktum at han ga avkall på dette bevarte han fra mange feiltrinn i tjenesten. Slik arbeidet både Paulus og de mange som har gått foran oss fra begynnelsen av, og slik må også vi arbeide i dag.

Det å stifte fred er uløselig knyttet til vårt personlige liv med Gud: «Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Hebr. 12, 14. Gud arbeider med oss for at vi skal få del i hans hellighet. V. 10. Dette er ikke noe man blir ferdig med over natten; det er et årelangt liv som skal leves i helliggjørelse.

De som kan kunsten å stifte fred, er edle mennesker som har lært å la Guds Ånd arbeide i seg. De erkjenner først sin egen synd, gir avkall på sine egne rettigheter, og velger å tjene og ofre sitt liv. Og det er nettopp derfor Jesus kaller dem Guds barn, ikke på grunn av de store prestasjonene de gjør, men på grunn av det de gjenspeiler: deres himmelske Fars vesen.

Tjene i Åndens nye vesen

To pakter opprettet Gud med oss. Den gamle pakt førte med seg jordisk herlighet, og mange i dag – også kristne – søker å oppnå disse jordiske velsignelsene. Den nye pakt kom med Jesus Kristus. Gud ville at han skulle åpne veien inn i helligdommen, og det gjorde han. Ikke i kraft av ytre lover, men ved kraften av et uforgjengelig liv. Jesus fant en evig forløsning. Hebr. 7, 16-17.

Loven førte ingen til fullkommenhet. Den gjorde det mulig å nå en viss ytre renhet, og leve et liv med høy moral. Paulus selv kunne si at han var ulastelig etter loven. Fil. 3, 6. Men loven kunne ikke gjøre noe med det indre begjæret, dette kravet som kom fra dypet av kjødet, som var fordervet av synden. De som ville være tro mot loven, måtte komme og ofre noe, igjen og igjen. Blod av bukker og kalver kunne jo ikke ta bort synden. Loven kunne straffe den som hadde begått en synd, men den stod maktesløs overfor begjæret som var skjult i hjertets bunn. Hebr. 9, 9-10.

Jesus gikk inn i helligdommen én gang for alle, ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, og fant en evig forløsning. Se v. 11-14. Det som var umulig for loven, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn. Jesus kom i syndig kjøds lignelse, og det var i dette kjødet at synden ble fordømt. Rom. 8, 3-4.

Den nye pakt som Jesus innbyr oss til, åpner en helt ny vei for oss: ikke bare kan vi få syndenes forlatelse, men også muligheten til å nærme oss Gud ved å slutte å synde. Dette er ikke en realitet som vi kanskje skal få se en gang i fremtiden, og beste fall i himmelen. Nei, det kan bli en virkelighet i dag. Og det gjelder for hver eneste nye dag. Guds ønske er at vi skal få del i hans guddommelige natur og bli nye skapninger. 2. Pet. 1, 3-4.

Å vandre etter Ånden betyr å kjempe mot kjødets begjær. «… Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve.» Rom. 8, 13. Ånden kan veilede oss på denne veien, og Ånden er langt raskere enn loven. Den hjelper oss til å innta kampstillingen, og gå til angrep før synden har fått innpass i hjertet.

Og hvordan skal vi klare å ruste oss til en slik kamp? Det er mulig hvis vi elsker Herren. Jesus hadde en brennende kjærlighet til sin Far: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Hebr. 10, 7. Denne kjærligheten var ekte og stor. Den ga Jesus kraft til å kjempe en nådeløs kamp mot alt det som reiste seg i hans kjød. Hebr. 5, 7. Hvis vi får denne brennende kjærligheten inn i vårt hjerte, kan vi tjene Gud i Åndens nye vesen.

Vi har valget mellom to veier å gå: å leve innestengt i «bokstaven», omgitt av regler som holder oss tilbake, men som ikke forvandler oss, eller å leve og tjene i Åndens nye vesen, der vi kan vokse og bli forvandlet til Jesu bilde. La oss velge det rette!

Hva sukker ditt hjerte etter?

«Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres!» Det er med disse ordene Jesus åpner Bergprekenen. Matt. 5, 3. Når man kjenner denne indre fattigdommen – denne dype bevisstheten om sin utilstrekkelighet overfor Gud, da kan man også ha den samme visshet som Paulus uttrykte for filipperne: «Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» Fil. 1, 6.

Av naturen har ingen av oss det rette mål for å bedømme åndelige ting. «Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.» 1. Kor. 2, 14. Derfor må Ånden komme oss til hjelp. Den går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Rom. 8, 26. Disse sukkene er alltid rettet mot vårt eget kjød, den iboende synd som vi skal bli kvitt.

Ånden leter frem ofrene i vårt liv, selv de mest skjulte, de vi aldri hadde funnet på egenhånd. Det er slik man blir bevart i fattigdommen i ånden. Åndens sans er liv og fred. V. 6. I det øyeblikket man forlater veien Ånden vil lede oss på, mister man freden og blir urolig.

Det er mange sukk i denne verden: sukk mot hverandre, sukk under sykdom eller mangel. Men dette er ikke «førstegrødesukket». Førstegrødesukket er sukket til den som lengter etter mer av Gud. Det ser vi tydelig hos Paulus: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i lemmene mine ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.» Rom. 7, 22-23. Og så kommer førstegrødesukket fram: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» V. 24. Dette er sukket til den som ikke makter å gjøre Guds vilje, slik han ønsker så inderlig av hele sitt hjerte.

Der dette sukket er til stede, arbeider Ånden, og det blir vekst og utvikling. Mange er fornøyd med å ha seier over de åpenbare syndene, slik at samvittigheten ikke lenger dømmer dem. Men uten førstegrødesukket er veien kort til å bli stor i sine egne øyne, eller til å begynne å herske, eller å elske verden og de ting som er i verden. 1. Joh. 2, 14-17. Vi må våke over oss selv så vi alltid blir bevart i førstegrødesukket.

For dem som lever i denne lengselen etter guddommelige natur, er det et herlig løfte. De får et håp som virker som et anker for sjelen og som hjelper dem på veien der Jesus gikk som forløper. Hebr. 6, 17-20. Denne bekjennelsen av vårt håp må vi holde fast ved, og aldri komme bort fra den. K. 9, 28. Det vil bevare oss fattig i ånden og gi oss del i himlenes rike.

Må vi alle la oss frelse, slik at vi fries ut fra dette naturlige menneske og kommer inn i livet i Gud!