Den krystallklare bekk

«Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone, midt i byens gate. På begge sider av elven sto livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene» Åp. 22, 1-2.

Slik er virkningene fra Guds ord på dem som lengter etter frelse. Det bærer stadig frukt og det bringer liv og åndelig helse. Det skarpe, klare ordet som forkynnes gjør at vi får se oss selv, og derved føres fra mørke til lys. Ordet bringer nød og fattigdom og leder oss inn i et arbeide på vår frelse. Denne krystallklare bekken kjenner vi så tydelig renner på våre stevner og på våre møter. Det takker jeg Gud av hele hjertet for. Det er denne skarpe forkynnelsen som kløver og skiller og dømmer hjertes tanker og råd. Mine egne mennesketanker belyses og dømmes, og Guds tanker strømmer som sollys inn i vårt hjerte og sinn. Det fører igjen til at det edle, ekte, varme broderskapet tiltar og vi knyttes stadig mer sammen med evige ubrytelige bånd. Det gjør deg fri, og i sannhet lykkelig, HV nr. 365.

Vi kjenner at denne klare bekken renner i sentrum av broderskapet, der inne hvor hjerteslagene i menigheten slår. Derfor må det være livet om å gjøre at vi holder oss så nær til denne klare bekken som mulig. Forholdet til det edle broderskap må være inderlig, varmt, fortrolig og tillitsfullt. Der møter vi ydmykhetens ild som brenner opp mine egne store innbilske tanker, sjeliske tanker, egne meninger, stahet, religiøse tanker etc. Der er disse tankene som fører meg bort fra Gud og inn på fortapelses vei.

David, denne ydmyke, oppriktige og gudhengivne mann, kjente også på dette potensiale som lå i hans kjød og sjel til å fare vill. I Salme 139, 23-24 skriver han: «Ransak meg Gud og kjenn mitt hjerte. Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei».

Hans store nød var å bli bevart fra fortapelsens vei som ligger mye nærmere enn vi tror. Det var denne hans store oppriktighet og hjertenød som førte til denne bønnen vi kan lese om i Salme 16. «Bevar meg Gud! For jeg tar min tilflukt til deg. Jeg sier til Herren. Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg. Jeg holder meg til de hellige i landet, de herlige, som jeg har all min lyst til».

Måtte vi alle ha det slik at vi for vårt livs skyld holder oss til de hellige i landet, og at vi i sannhet ser dem som de herlige, og at de er all vår lyst. Da blir vi bevart på evighetens vei. Der i dette edle broderskapet har Herren satt velsignelsen og liv inntil evig tid. Der vil jeg for evig være.