Hadde ikke Herren vært med oss

«Hadde ikke Herren vært med oss – så si, Israel – hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod opp imot oss, da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var opptent imot oss.» Salme 124,1-3. Æresyken og tilliten til oss selv og våre gjerninger ligger som en dyp, svart rot i vår menneskelige natur. Særlig når det gjelder penger, menneskelig kunnskap eller nådegaver, går det an å gi Gud æren, og i omtrent samme åndedrag tilføye noe som tilsvarer: «jeg også». Derfor passer det så godt å legge merke til den inderlige formaningen som David gir til Israel, om å stoppe opp og slå fast én gang til – at det er og fortsatt forblir til Guds ære når det lykkes for oss.

Johan O. Smith formaner i et brev (27. mai 1908) at: «Seire må vi, når vi slås, og seire må vi når vi slår; …» David var et eksempel på dette – selv når deres hustruer og barn ble bortført av filisterne, rådførte han seg med Herren før han gikk til angrep mot fienden. 1. Sam. 30, 6-8. Denne ydmyke og fattige innstillingen overfor Gud, sammen med hans levende tro, gjorde ham uovervinnelig. Det går ikke an å ha en levende tro på seier, samtidig som man søker ære av mennesker. Paulus uttrykker at han hadde «… arbeidet mere enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» 1. Kor. 15, 10. Ved å uttrykke det slik, er det klart at Paulus var bevisst på at nåden ikke var noe han hadde automatisk «eierskapsrett» til. På grunn av hans usedvanlig ringe tanker om sin egen person, kunne Gud gi Paulus usedvanlig stor nåde til å arbeide. Nåden var med ham, og derfor var det ikke han selv som hadde arbeidet, men nåden som var med ham. Uten denne nåden kunne Paulus ikke utrette det han gjorde, og det kunne heller ikke lykkes.

Må Gud bevare oss slik at vi hater, korsfester og dømmer alt som lukter av selvros, og at vi aldri beveger oss bort fra denne viktige erkjennelsen. Da vil også Guds nåde være rikelig over oss resten av vårt liv!