De trygge og sorgløse

I Amos 6, 1 står det: «Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blant det ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende seg til.» Vi har det fantastisk godt i menigheten, både åndelig og jordisk, men vi må i våre personlige liv våke over at det ikke kommer inn en trygghet og en sorgløshet som gjør at den åndelige veksten stanser opp. Når man kommer til seier over åpenbare synder og man kommer til et visst «stade» i livet, er det lett å komme inn i et overfladisk og sorgløst liv. Det kan bli et slags paradisliv hvor fattigdommen i ånden og hungeren og tørsten etter rettferdighet fort forsvinner. Man «surfer» gjennom livets bølger, uten at det skjer en dypere og dypere frelse i en nød og erkjennelse av egen synd.

I 1. Kor. 10, 1-12 formaner Paulus oss til å ta hva som skjedde med Israel og jødene til et forbilde og en formaning for oss, så ikke vi skal ha lyst til det onde. Han skriver f.eks. i vers 7: «Bli heller ikke avgudsdyrkere, likesom noen av dem, som skrevet er: Folket satte seg ned for å ete og drikke og stod opp for å leke!» Når alvoret og gudsfrykten blir borte, da bør det blinke noen røde varsellamper for oss, da er det fare på ferde i vårt åndelige liv. Da trenger vi en skikkelig åndelig oppvåkning, så vi ikke sover i forhold til de mulighetene vi har fått ved evangeliet og den fremtid som Gud ønsker for oss som har fått et himmelsk kall.

Det var slik at når Moses og Josva kom tilbake fra fjellet Sinai med lovtavlene, slik det står om i 2. Mos. 32, så hørte de lyden av sang når de nærmet seg leiren. Det var ikke seiersrop de hørte og når de nærmet seg så fikk de se dansen rundt gullkalven og at Aron hadde sluppet det løs i avgudsdyrkelse. Da ble Moses nidkjær og kastet lovtavlene fra seg og knuste de og han tok gullkalven og knuste den til støv og kastet den på bålet. Så stilte han seg opp i porten til leiren og sa: «Hver den som hører Herren til, han komme hit til meg! Da samlet alle Levis barn seg om han og de ble den dagen innviet som prester for Herren.» Må vi i sannhet ha dette sinnelag som Levis barn hadde, så vi gjør oss løs og fri fra alt som vil binde og hindre oss i løpet. Må ikke noe vi kan se opp til eller dyrke her på jorden hindre oss i å tjene den levende Gud av et helt og brennende hjerte!

I Esaias 52, 1-2 står det en herlig formaning: «Våkn opp, våkn opp, ikle deg din styrke, Sion! Kle deg i ditt høytidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For ingen uomskåren eller uren skal mer komme inn i deg. Ryst støvet av deg, stå opp, ta sete, Jerusalem! Gjør deg løs fra båndene om din hals, du fangne Sions datter!» Det kan jo være slik at man har kommet inn i en falsk trygghet, en sorgløshet og kanskje også dårlige vaner, og man kjenner at livet er ikke slik det burde være i forhold til det høye og hellige kallet vi har. Da lyder formaningen: «gjør deg løs fra båndene om din hals». Skal man opp fra hjulspor med en bil, så må man dra hardt i rattet, slik at man kommer opp på veien. Slik er det i våre liv også, det må en nidkjærhet og en handlekraft til slik at alt kommer i rette skikk. Da opplever vi en fred og gled i den Hellige Ånd og vi får en visshet om at vi er på veien. Da holder vi kursen og det går mot en evig herlighet sammen med alle de hellige!