Vandre verdig for ditt kall

Jeg formaner dere altså, jeg, den fangne i Herren, at dere vandrer så som verdig er for det kall som dere er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet. Ef. 4, 1-2.

Paulus skrev dette fra fangenskap i Rom. Man kan tenke seg at den behandling han fikk der ikke alltid var så vennlig og behagelig, men Paulus kunne reagere med saktmodighet og langmodighet og kjærlighet. Det som gjorde ham i stand til dette var all ydmykhet! Det er umulig å reagere slik mot ubehagelig og urimelig behandling hvis det ligger det minste stolthet i mitt hjerte. Og det er akkurat i slike forhold at stoltheten i mitt kjød fort reiser seg. Men det gir meg muligheten til å døde det, ved å fornedre meg enda dypere, så jeg kan gripe enda mer av det evige livet, saktmodighet, langmodighet og kjærlighet. Det går an å bære urimelig behandling og oppførsel ved å finne seg i det, men det er noe helt annet å bære det i kjærlighet. Da må en død finne sted! Med sistnevnte har man glede i hjertet, men det finnes ingen glede i den førstnevnte.

Paulus presenterer seg her som den fangne i Herren. Forholdene var forordnet av Herren og hensikten var at Herren skulle forherliges i dette forholdet, ved at Kristi liv ble åpenbart ved hans legeme.

Må vi ta denne formaningen til hjerte slik at vi alltid har det for øye å vandre verdig for vårt himmelsk kall, i hvert forhold vi møter.