Bevar meg Gud! …

... for jeg tar min tilflukt til deg.» Salme 16, 1.

Dette ropte vi da vi overga oss til Gud. Dette ropet må også bevare oss inntil enden. Vi må fortsatt bli bevart, også etter at vi har avlagt det gamle menneske, det bevisste. Paulus sier: «For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.» 1. Kor. 4, 4. Vi må aldri bli så selvsikre at vi tror at Herren ikke har noe å dømme hos meg.

Vi må ikke glemme renselsen fra våre gamle synder, skriver Peter i 2. brev 1, 9. Gjør vi det, kan vi ikke bli bevart. Da slutter vi med å be om å bli bevart! Jeg må bli bevart fra alt som hindrer samfunnet med Gud og med de hellige. «Jeg sier til Herren: Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg. Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige, som jeg har all min glede i.» Salme 16, 2-3. Vi må bli bevart i det helhjertede forhold til Gud og de hellige.

«Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Hebr. 12, 14. Det jaget bevarer oss, vi må bli bevart fra en bitter rot, fra utukt og verdslighet, slik at den gode rene ånd, lykken og gleden, ja, salvelsen blir bevart. Da blir jeg bevart i broderskapet og jeg blir bevart for å komme i opprør mot Gud og hans hellige. «Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den. Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat.» V. 15-16.

Mange begynner godt, men blir ikke bevart over tid. Det er veldig stort hvis noen blir bevart et helt liv i den første kjærlighet, i den nød og erkjennelse hvor man tar sin tilflukt til Gud og blir bevart som en lykkelig bror og søster midt i broderskapet. Kun når «godt begynt» også blir «godt fullendt», blir jeg med Jesus når han henter sine. Da har jeg ikke forspilt Guds nåde.