Virksom ved kjærlighet

«For i Kristus Jesus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet.» Gal. 5, 6. «Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.» 1. Kor. 13, 2.

Av dette ser vi hvor sentralt kjærligheten står, og at den sammen med troen kan utrette veldige ting. I den levende Guds menighet opplever vi en kraftig troens forkynnelse, og troen kommer av forkynnelsen, når denne kommer av Guds ord. Rom. 10, 17. Hva kommer det da av at jeg har oppnådd forholdsvis lite etter å ha hørt Guds ord i mange år? Jeg har ikke tatt imot kjærlighet til sannheten. Hadde jeg gjort det, ville troen vært mye mer virksom, for tro kan utrette mirakler. Ved tro bygget Noah, ved tro ofret Abraham, ved tro fikk Sara kraft, og ved tro velsignet Isak.

Alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, og det var kjærligheten til Gud som virket i dem til å utføre disse troens gjerninger. Tro uten gjerninger er død, og Jakob går kraftig i rette med de som mener de har tro, men ikke har gjerninger. Jak. 2, 14-20.

Når Guds ord blir forkynt i ånd og sannhet, vil Ånden overbevise om synd, ens egen synd. Joh. 16, 8-11. Sannheten er ofte at det står dårligere til enn man hadde tenkt. Her kommer vi på valg. De som tar imot kjærlighet til sannheten opplever at ordet ter seg virksomt, og dømmer hjertets skjulte tanker og råd. Hebr. 4, 12. Der innerst inne i hjertets kammer tas de aller viktigste beslutninger som bare Gud kan følge med på, men der legges grunnlaget for fremgang i Gud og vekst i Kristi dyder. Kjærlighet til sannheten gjør troen virksom, og Gud kan skape det som ikke før var sett. Herlig utvikling i nåde og kjennskap.

Tessalonikerne hadde lært av Gud å elske hverandre, så det var ikke nødvendig for Paulus å skrive til dem om broderkjærligheten. 1. Tess. 4, 9. Den var varm, inderlig og brennende. Omgangen med Gud hadde lært dem at hans miskunnhet var såre stor, og de hadde lært å behandle sine brødre slik Gud hadde behandlet dem. De var blitt vise til frelse. De passet inn som lemmer på Kristi herlige legeme.

Romernes tro var blitt navnkundig i hele verden, ved at Paulus hadde forkynt troens lydighet til dem. Rom. 1, 8. Han forkynte at de måtte vandre i de fotspor som Abraham etterlot seg da han ofret sin sønn på alteret. På den tiden var det antagelig kristendomsforfølgelse i Rom, og mange levde i huler og utørkener og måtte flykte fra hus og hjem for å berge livet. Deres tro ble satt på prøve, og den ble viden kjent. Paulus skriver i kap. 8, 18: «For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.»

Kjærligheten til Gud gjorde at Paulus kunne se det på den måten, og trygg gikk han sin ende i møte. Han kunne si: Etterfølg meg, som jeg har etterfulgt Jesus. 1. Kor. 11, 1. Troen i hans brødre i Rom var blitt virksom ved kjærlighet, og derved kunne Paulus formane dem slik han gjør i det 12. kapittelet til dem.

La oss etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene. Hebr. 6, 12.