Du utrøstede, se!

Du arme, forbleste, utrøstede, se, jeg bygger dig op med smaragder, legger din grunn med safirer. Es. 54, 11.

Hvilken trøst å være blandt de utrøstede. Av Gud være hensatt i prøvelse uten utfrielse, men som omblest av storm uten ophør. O, se, må vi dog vite hvad som tjener til vår fred.

Når vi er mennesker, søker vi utløsning, søker å få det tålelig, og så sier vi: Alle ting tjener tilgode for dem som elsker Gud, men vi aner ikke hvordan det blir oss tilgode. Vi tar trengslene som et nødvendig onde som ikke kan undgåes, og det man kan finne utvei fra på menneskelig vis, gjør man bruk av, selv om dette tilfredsstiller kjødets begjær.

Idet vi er utrøstede og ikke ser oss om efter utløsning, men hviler i Gud, tilfreds med alt som det er, da står det: Se jeg bygger dig op til en Guds bygning, et hellig tempel, ja til å være gudelig. Er ikke dette en veldig trøst, en nådesbevisning fra Gud å være ringe, ja bortrevet av stormen, uten noen trøst. Må vi aldri søke utløsning hvor Gud ikke tillater det, for derved lider vi evig tap.

Dette er bakvendt for de aller fleste troende. Hvorav kommer det? Jo, de som trakter efter de ting som er på jorden, Kol. 3, 2, lever for det jordiske. De søker å få en behagelig tilværelse. Og går det ikke som de ønsker, besnæres de av bekymring og kan enn ikke i det finne nogen trøst.

Derfor står det i 1. Kor. 15, 47—48: Det første menneske var av jord, jordisk. Sådan som den jordiske var, så er også de jordiske. Men for dem som lider med ham står der: Sådan som den himmelske er, sådan er også de himmelske.

Nu er vi frimodige med den himmelske som forløper og kan nu se at vår trengsel blir beriket med evig bestående og kostelige skatte. Ja, her mister man alt sitt eget: gods og ære, og med vrede og utålmodighet, baktalelse og ringeakt blir det slutt. For ved trengsel blir man fattig og elendig i sig selv, ydmyk og saktmodig som Mesteren, delaktig i hans lidelser.

Derfor kan vi når vi ikke får noen utløsning, være ved godt mot; for vår trøst har vi, idet vi holder ut i lidelsene. Og da blir grunnen lagt av safirer, noget som kan bære bygningen, noget som er holdbart. Og av edelstener hele din ringmur. Hvilket panser av gode gjerninger, tålmodighet, fordragsomhet og barmhjertighet. Derfor er lidelser vårt kall; og siden skal vi herske med Kristus ved rettferdighet, og ingen skal få oss domfelt. V. 17. 1. Pet. 2, 15.

La oss da forbli trofaste inntil enden og utholdende som Mesteren, da skal tindene funkle av rubiner.

Hver trengsel jeg møter hernede,
På forhånd han veid den har.
Den blir mig en kilde til glede,
Når jeg tar den sendt fra min Far.
Det bør oss ved trengsel og kvide,
Inngå i Guds paradis.
At det er forundt mig å lide,
Er kjærlighets bevis.

«Herrens Veier» nr. 281.