Viljen den er jo oss helt helliggjøre

I livets løp kan det være mange ting man ikke forstår. Forhold kan oppstå både i hjem, menighet og ellers i våre omgivelser, hvor fornuft og følelser roper: Hvorfor er det slik? Hva er meningen med dette?

Slike spørsmål har jo alle mennesker, i alle aldre, i alle livssituasjoner, og for utallige mennesker ender dette i depresjon, fortvilelse, eller opprør og raseri, som går utover ens eget liv, men også utover ekteskap, familieforhold, osv.

Men hvordan er dette for en disippel? «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde …» Rom. 8, 28-29. Dette vet jeg! Nå gjelder det at dette ikke er en teoretisk kunnskap som viskes bort av alle mine følelser og tanker når slike forhold oppstår, men at jeg tar disse forhold med en sterk og levende tro – det er jo akkurat nå, i akkurat disse forhold, at Gud arbeider med meg for at jeg skal bli mer likedannet med Jesu bilde, få del i dydene, bli forvandlet!

Moses ville se Guds herlighet. Da svarte Gud: «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den jeg miskunner meg over. … Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve. … Se, her tett ved meg er et sted, still deg der på klippen. Og når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.» 2. Mos. 33, 18-23. Det var sikkert ikke en behagelig følelse for Moses å stå hårdt presset inne i fjellkløften, men det var Herrens herlighet, som er hans godhet, som gikk forbi! Og bakfra – etterpå – kunne han se at forholdet var Guds godhet. Er det ikke slik også for oss, i disse «vanskelige» forhold? Hvis vi er trofaste i å la Gud danne oss og tukte oss i disse forhold, kan vi etterpå se at det var Guds godhet som gikk forbi! Og mens det pågår ser vi det ikke, men vi vet det, skriver Paulus i Rom. 8, 28.

«Hardt tuktet Herren meg, men til døden overga han meg ikke. Lukk opp rettferdighets porter for meg! Jeg vil gå inn gjennom dem, jeg vil prise Herren. Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den.» Salme 118, 18-20. For den rettferdige er altså Herrens tukt en herlig port som åpner seg for meg! Vil det si at jeg nå bedre forstår situasjonen, eller at jeg har funnet svar på alle mine spørsmål? Det er ikke sikkert! «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.» Fil. 4, 6. Det står ikke videre at da skal Gud gi dere svar på alle deres spørsmål! Nei, bønnhørelsen ligger i det at «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.» Vers 7.

«Viljen den er jo oss helt helliggjøre, danne til herlighets pris for seg selv. Hvem vil så Herrenes Herre tilføre kunnskap om hvordan det verket skal skje?» HV 146. Så la oss stå fast i tro, tillit og takknemlighet til Gud, i alle disse «uforståelige» forhold! Som Elias Aslaksen skriver i sangen, er Herrens vilje å helliggjøre oss helt, å danne oss til herlighets pris for seg selv. Til dette trenger vi å bli tuktet, dannet, bearbeidet, på mange måter som vår fornuft og våre følelser ikke forstår.

Men det er Guds godhet som virker i oss og med oss! Rom. 2, 4.