Åndskampen – troens gode strid

Alvoret med å være en Guds tjener og å stille seg på Guds side i kampen mot ondskapens åndehær, fører oss inn i Herrens kriger. «Strid troens gode strid» – en kamp mellom kjød og Ånd, mellom vår vilje og Guds vilje, mellom døden og livet. Jesus Kristus er veien, sannheten og livet – og ingen kommer til Faderen uten gjennom Ham. I ham er det ikke noe nøytralitet, men strid. En virkelig åndskamp som pågår i det skjulte, men som er avgjørende og har evighetsbetydning for oss. «Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men Ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Rom. 8, 10. Jesus bar seg selv frem i kraft av en evig Ånd – det er oppstandelseskraften, den samme kraft Gud nå gir dem som lyder Ham.

Hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt – og derfor er vi uten unnskyldning. Men denne kraften gis ikke til de stolte og de som vil noe i seg selv. Den gis til de fattige i ånden – de som har noe å erkjenne, som ser sin egen nød og hungrer og tørster etter rettferdighet av troen.

Denne kampen er ikke mot mennesker, men mot åndsmakter, mot tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Den største motstanden ligger ikke der ute, men i vårt eget kjød; i hovmodet som ikke vil bøye seg, som søker en lettere vei, og som er fiende av korsets død. Men det finnes ingen snarvei. Dette er ikke en bred vei, men den smale, den som krever at vi hater vårt liv i denne verden for å vinne det evige. Kjødet må dø – for at Ånden skal leve. Det handler ikke om følelser eller teori. Det handler om død over synden, så Kristus kan vinne skikkelse i oss.

Derfor må vi væpne oss! Ikke med menneskelig makt eller visdom, men med den tanke at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. Dette skrives som en krigserklæring fra apostelen Peter, og er vel noe av det kraftigste våpen vi kan ha sammen med det apostelen Paulus beskriver som Guds fulle rustning: Sannhetens belte, rettferdighetens brynje, troens skjold, frelsens hjelm og Åndens sverd. Dette er ikke talemåter – det er virkelige våpen for virkelige kamper. Uten dem vil vi falle i striden. Men med dem vil vi bli stående.

Bare det som er født av Guds levende ord vil bli stående i denne kampen. Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Og Ånden har vært i Ordet fra begynnelsen – Ordet som var hos Gud og som var Gud. Når dette Ord blir levende i oss, blir vi ett med det evige liv som var hos Faderen og ble åpenbart i Sønnen. Dette er de aller største og dyreste løfter for et menneske. Få del i guddommelig natur. Hans herlighet, hans egen natur, kan åpenbares på oss. Dette gir løfte for det liv som nå er, og for det som kommer og skal vare i all evighet. 1. Tim. 4, 8.

Skal vi være et vern for Guds menighet, må vi selv stå i kampen. Forførelse, lunkenhet og tidsånd trenger inn der vaktholdet svikter. Kjødelige krefter søker alltid en vei hvor synden får fred. Men Kristi legeme består av lemmer som står i striden, drevet av Ånden og det som kommer fra hodet Kristus, i renhet og lydighet. Derfor må vi høre hva Ånden taler til menigheten, også gjennom dem Gud har satt der – de som taler som Guds ord. De er gitt for å føre menigheten frem til modenhet for Gud. Ikke etter menneskelig innsikt, men i den Ånd som har overvunnet verden. Og vi må vandre i denne Ånd. For der Ånden får tale gjennom lydige tjenere, tennes seierens ånd i dem som hører. Der bygges menigheten opp, og troens kvinner og menn får kraft til å stride.

Dette er en kamp for vår egen frelse og helliggjørelse, men også for menighetens liv og renhet. Gud bygger ikke sitt legeme på teori og menneskelige tanker, men på levende lemmer som har lidd med Kristus og overvunnet syndens makt og kraft. Vi er kalt til å våke, be og stride, og stille oss frem som rettferdighetsvåpen for Gud. La oss drikke av den Ånd som var i Jesus – Han som seiret i Edom, iført røde klær, kneisende i sin store kraft.

Dette er troens gode strid som vi innbys til. Den som kjemper ved Guds nåde i denne Ånd vil alltid vinne seier, og skal en dag få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham. Jak. 1, 12.