Ingen tilhugne stener i alteret

Ingen tilhugne stener i alteret

I Rom. 12 ser vi hvordan Jesus tok vare på alteret i den nye pakt. Alle som forenes i ham, i hans legeme, fremstiller sitt eget legeme som et Gud velbehagelig offer. «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn at dere fremstiller deres legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer – dette er deres åndelige gudstjeneste – og skikk dere ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» V. 1-2.

Denne gudstjeneste var det Jesus som opprettet i kraft av en evig pakts blod. Hebr. 13, 20-21. Det var den nye pakt med hans Far. Det måtte bli en rensing av det indre, en død over synden i kjødet. Og her ofret Jesus seg i kraft av en evig ånd. K. 9, 11-20. Det er det blod som kom fram ved denne ofringen, som er paktens blod. Det blodet vitnet om at Jesus aldri hadde gjort sin egen vilje. Han holdt pakten med sin Far. Og dette hadde Jesus lyst til fordi han elsket sin Far. Salme 40, 9.

Dersom vi også skal leve etter frihetens fullkomne lov, så må vi gjøre det vi gjør av kjærlighet til Jesus. Ikke av tvang. For vi vet at alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Vi fikk jo ikke trelldommens ånd, så vi atter skulle frykte, men vi fikk barnekårets Ånd, ved hvem vi roper: Abba Far! Rom. 8, 14-15. Altså har jeg lyst til denne gudstjeneste. Jeg har lyst til å ofre meg selv slik at Jesus kan ta mer plass i mitt liv. Er det mere som skal ofres, så vil jeg også gjøre det, Gud! Da har jeg Abrahams tro og jeg er Abrahams barn. Jeg er arving til løftene. Det er kolossalt stort! «Men dersom du vil gjøre meg et alter av sten, da skal du ikke bygge det av huggen sten; for bruker du ditt huggjern på stenene, da vanhelliger du dem. Og du skal ikke gå opp til mitt alter på trapper, for at ikke din blusel skal blottes over det.» 2. Mos. 20, 25-26. Altså, i den levende Guds menighet skal alt være enkelt og naturlig, ettersom Gud virker i den enkelte. 1. Pet. 4, 10-11. Ikke etter verdens vis, for å tale, synge, spille eller kle seg. Slike hugges til etter denne tidens ånd. Og hvem er det som står bak tidsånden? Det er jo Satan som står bak alt dette. Og hugger du til slik, for å få fram din person og ditt ego, da vanhelliger du Guds alter. De mener seg å tjene Gud og vil ofre noe på Guds alter, men det de gjør, det er å vanære alteret.

Jesus sier f.eks.: «Jeg tar ikke ære av mennesker.» Joh. 5, 41. Og så sier han: «Den som taler av seg selv, søker sin egen ære; men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» K. 7, 18. Altså er det urettferdig å søke sin egen ære. Herrens ild kan aldri falle på slike offer, og det hjelper ikke hvor mye du ofrer. Så lenge du søker ditt eget, så kan aldri Herrens ild frigjøre deg så du kommer til åndelig vekst i Gud.

Derfor må menigheten bevares ren fra alt dette som er kunstferdig i tale, sang, musikk, klesplagg og alt annet som er tilhugget for å passe inn i den religiøse verden og i tidsånden fra verdslige mennesker. Både Peter og Paulus skriver om påhengte ting, påhengte smykker. 1. Pet. 3, 3-4 og 1. Tim. 2, 8-10. Du kan for eks. henge på deg smykker av gull, sølv eller andre ting for å tilfredsstille din forfengelighet, eller du kan smykke deg med din kunnskap, utdannelse, gode økonomi eller forsøke å briljere med din kunstneriske sans, din lærdom eller intelligens. Det ser vi hos både kvinner og menn, unge og eldre, men slik forfengelighet er uhyggelig dumt. Det er ikke å være kristen. Slik vanærer du alteret. Vi skal i stedet være et forbilde for de troende i både tale, ferd og renhet. K. 4, 12. Og videre formaner Paulus den unge Timoteus i sitt andre brev, kap. 3, 14-15, om å bli i det han har lært, fordi han vet hvem han har lært det fra, slik at han kan bli vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Det er stikk motsatt av å tro på egen fortreffelighet og alt det storaktige i menneskers øyne som en kan henge på seg og smykke seg med for å synes av mennesker. Nei, sørg heller for å hellige Kristus som Herre i ditt hjerte! 1. Pet. 3, 14.

Vi skal ikke gå opp på alteret på trapper. Man vil altså gjerne opp for å synes, for å bety noe på menneskelig vis. Du bruker dine egne huggjern. – Det er jeg som har gjort dette – jeg har klart det – det er mitt område. – Altså en vil gjerne opp noen trapper og knytte sitt eget navn til sine gaver og sine tjenester. Men da vanhelliger du alteret ved å åpenbare din egen nakenhets skam. Dersom du er en eller annen slags leder i menigheten og ser noe stort i det på menneskelig vis, da vanærer du alteret! Skal Gud velsigne vår tjeneste, må vi bevares i selvfornedrelse og i ydmykhet! Og gi all ære til Gud! Da kan vi forsvare det håp som bor i oss, med saktmodighet og frykt, og Herrens velsignelse kommer over menigheten. V. 15.

Av stener bygget Elias opp Herrens alter, som var nedrevet – han bygget det opp sten for sten. 1. Kong. 18. Og så tømte han vann over oksen og alteret og alt sammen. Gjør det en gang til, sa han! Da var det umulig at det var Elias som kunne tenne ild på det alteret! Men på det helofferalteret, der ba han til Gud og så falt Herrens ild og fortærte alteret, oksen, vannet og alt sammen. V. 38.

Du må ha et alter i ditt indre, der du ofrer alt det som kommer opp fra kjødet ditt og vil inn i hjertet. Der må Herrens ild brenne natt og dag. Hebr. 13, 10. Må Gud mektig styrke oss til å forstå dette, slik at vi bevarer dette alteret i vårt hjerte, der det brenner en mektig ild fra Gud! For bare med denne nidkjærheten, kan vi være velbehagelig for Gud, slik at han kan velsigne både oss og vår tjeneste! V. 20-22.