Veien.

Jesus sa til Thomas: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Johs. 14, 6.

Veien inn til helligdommen går gjennom forhenget, det er Jesu kjød. Og som et bilde på at den veien var åpnet, revnet forhenget i templet fra øverst til nederst da Jesus utåndet på korset. Matt. 27, 51. Da var verket fullbrakt. Da var det adgang til å gå på den veien som førte inn i helligdommen. «Gå inn gjennom den trange port,» sier Jesus, «for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.» Matt. 7, 13—14.

Det er jo forholdsvis mange som blir forlikt med Gud, men bare noen få av dem vandrer på den trange vei. Hvorav kommer dette? Jo, de finner den ikke! Det var få som fant den, sa Jesus. Og de som finner den, må trenge seg med makt inn i himlenes rike og rive det til seg. Matt. 11, 12.

Det å bli forlikt med Gud er ikke selve veien, men det kan vi gjerne si er det første og absolutt nødvendige skritt for å kunne begynne på den levende vei.

Derfor heter det: «For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv etterat vi er blitt forlikt.» Rom. 5, 10.

Det er etterat vi er blitt forlikt med Gud, vi begynner likedannelsen med hans Sønns billede, og her er det veien blir trang. Det var ved hans liv vi skulle bli så meget mere frelst. Ja, men, sier du, er det noen som blir mere frelst enn andre da? Ja, det er nettopp det! Nei, det skjønner jeg ikke, sier du. Nei, det er fordi du tenker bare på forlikelsen med Gud og ikke tenker på veien som du skal gå, etterat du er blitt forlikt. Når det er ved Jesu liv vi skal bli frelst, etterat vi er blitt forlikt, da må vi jo ha kjennskap til hans liv. Og her kan vi bedre forstå Pauli ord da han sier: «Ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus.»

Kunnskapen om Jesus strekker seg i alminnelighet ikke lenger enn til syndenes forlatelse ved hans død, og derfor blir det så lite av frelsen ved hans liv. Men legg nu merke til hva det står: «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor.» 1. Pet. 2, 21.

Her begynner vi å se Jesu liv og vår vei i hans fotspor. Han led og vi skulle følge det sporet og lide. Han først, deretter vi i de samme fotspor. Og hør nu hvor enkelt det er: «Han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig», vers 22—23. Hvorledes var altså den veien som han gikk, og de spor vi skulle følge? Jo, ikke å synde, ikke ha svik i vår munn, ikke skjelle igjen, ikke svare igjen, ikke true o.s.v., men overlate det til Gud som dømmer rettferdig. Slik var Jesu liv, og det var ved det liv vi skulle bli så meget mere frelst. Den veien har Jesus innvidd, og når en vei er innvidd, så er det forat den skal beferdes. Ingen innvier en vei og henger opp et skilt med påskrift om at denne vei er ufremkommelig. Nei, tvert imot så heter det: «Veien er åpen, vandre på den.»

Så kommer dine innvendinger om det virkelig kan la seg gjøre å leve et slikt liv. Ja, dersom du tror. Dersom du lukker dine ører for all vantro tale både fra deg selv og andre og ber til Gud om å få hans Ånd til kraft i livet, så skal du få smake og kjenne at Herren er god. Må Gud velsigne deg til å få øynene opp for dette velsignede liv i Jesus Kristus. Let, så skal du finne. Let i Skriften, så skal du finne veien.