Broderkjærlighet

Broderkjærlighet.

«Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.» 1. Joh. 4, 16.

Vi opplever forunderlige tider i menigheten. Gud lar strømmer av velsignelser regne over oss forat vi skal bli i kjærligheten.

De fleste «troende» forblir i sine jordiske bekymringer og sine menneskelige beregninger. Ukjærligheten og det onde kommer ikke ut, så det blir erstattet med det gode, og da ender det med skilsmisse.

Når apostlene skriver om kjærligheten, betegner de den gjerne (sikkert med en bestemt god grunn) for broderkjærlighet. «Dersom noen sier. Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett?» V. 20. Målestokken blir både synbar og hørbar.

Når vi tenker på menigheten fra apostlenes første tid, og ser hvordan det hele har utviklet seg til partier og stridigheter, da får vi et inntrykk av hvorledes det er gått med broderkjærligheten.

«Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden.» 1. Joh. 3, 14. «Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham. Men den som hater sin bror, han er i mørket og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øyne.» 1. Joh. 2, 10—11.

Kjærligheten er grunnmuren, fordi Gud er kjærlighet. Mangler den blant brødre, så rakner og svikter selveste grunnlaget for samfunn og menighet. Han som er hodet for legemet, menigheten, elsket oss så høyt at han ga seg selv for oss som en gave og et offer. Ef. 5, 2.

Når Peter skriver til dem som har fått den samme dyre tro som han selv, og minner dem om hva de just bør legge all vinn på, sier han i 2. Pet. 1, 7: «Og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle.» Det går etter bestemte lover i Guds rike, en må ha det ene for å få det annet. «For på denne mate skal det rikelig gis eder inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.» V. 11.

Her skal det ikke dypsindige, høytidelige teologiske utredninger til, men ganske enfoldig og enkelt at en åpner sitt hjerte for kjærlighetens bud — og så lar det strømme videre til brødrene og de andre. For et herlig og frigjort liv! Når en blir fornærmet og tar anstøt, da er en egenkjærlig og bundet. Gud vil bruke hver eneste en av oss som et redskap i sin tjeneste, men vi må selv være velsignet, for å kunne velsigne.

Nu er vi ved avslutningen. La oss benytte tiden og gjøre som Paulus formaner til i Rom. 12, 10: «Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet, kappes om å hedre hverandre!» Dette har vi rikelig anledning til på våre hjemsteder. Det er ikke nok at en tier og ikke forteller det som kan være klandreverdig for denne og hin. Nei, det er ikke nok, nu må vi kappes om å hedre hverandre. Her er det da endelig fri konkurranse, fullt lovlig!

Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Og når det kommer til stykket, så er det da virkelig store ting som Gud har fått utrettet, og som er heder verdt.

Vi synger i sangen: «Her er salvelse nok, sett ei på noe lokk . . .» Ja, la oss salve så de som er utenfor må si: Se hvor de elsker hverandre. Det er nok av det motsatte i dag.