«Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet.» Det var bare Aron og hans sønner som fikk lov til å tjene ved alteret og vareta gjerningen innenfor forhenget. Levi stamme ellers skulle vareta det som var å vareta ved hele teltet. 4. Mos. 18, 1—7. Det alteret Aron og hans sønner fikk ete av idet de gjorde tjeneste for Guds åsyn, det hadde ikke de andre rett til å ete av som gjorde tjeneste for mennesker. Esek. 44, 11—16. Dette billede anvender apostelen i den nye pakts tjeneste. Vårt legeme er jo den Hellige Ånds tempel, og enhver synd som et menneske begår, er utenfor legemet; men den som bedriver hor, synder mot sitt eget legeme. 1. Kor. 6, 18—20. Det er ikke småtteri med all den synd som kommer ut av legemet, og det er et veldig arbeid de har som tjener ved teltet, for å holde det rent; men det er likesom så håpløst; for de har ikke før trodd sine synder forlatte før de synder igjen. Så den tjeneste å rense fat og beger utvendig kan aldri tilfredsstille fullt ut. Derfor kom Jesus og innvidde veien igjennom forhenget, det er hans kjød, forat vi alle skulle få adgang inn i helligdommen og få stå for Guds åsyn. Hebr. 10, 19—20. At han har innvidd veien, betyr ikke som mange tror, at han har gått den for oss. Når en vei er innvidd, så er den gjort farbar nettopp for at mange skal gå på den. Og Jesus sa: Følg meg! Han er og benevnt som vår forløper. Hebr. 6, 19—20. Forhenget som stengte menneskene borte fra Guds åsyn, er et forbillede på kjødet. Det både kjenner vi og ser daglig. Dette kjød og dette forheng måtte også Jesus få del i for å åpne vei inn i helligdommen. Hebr. 2, 14 og 9, 6—10. Han innvidde en helt ny og levende vei. Den gamle veien var å synde og så ta et dyr og bære frem som offer, og presten gjorde soning. Lengre kom de aldri på den veien. Det kunne aldri føre frem til fullkommenhet. Ved alle de ofringene levde prestene godt. Hos. 4, 8. Slik er det også idag for alle de som er i kjødet og vil høre Gud til. De har ikke seier og tror ikke på seier; men de tror på syndenes forlatelse for medels Jesu død. Slike mennesker leier prester i hopetal til å gjøre telttjeneste, og mange lever riktig godt på å forkynne syndenes forlatelse over all kjødelighet og verdslighet. Lengre kommer de aldri. Den nye veien Jesus banet, var å frembære seg selv som et offer. Hebr. 9, 14. Han sa: «Skje ikke min vilje, men din.» Den kjødets vilje som ville stenge ham fra sin Fader, brakte han i døden. Forhenget revnet. Det var ikke bare ett skritt, men en vei å gå, og da han ble fullendt, ble han kalt yppersteprest. Hebr. 5, 8—9. Da han ropte at det var fullbrakt, revnet forhenget. Jesus sa: Vil noen følge meg, må han hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg selv. På den veien: død med ham, blir du og levende med ham. Vil du ikke ofres, så synder du, og du må se hen til Jesus som sonoffer og bli helliget ved Jesu blod. Dette er telttjenesten, og mange lever ved det alteret. Men vil du følge Jesus, må du i kraft av Ånden hengives i Kristi død. Da blir Jesus din yppersteprest, og du får seier over synd. Er det Kristi død du går inn i, får du blodets vidnesbyrd, og du har adgang inn i det aller helligste. Det er veien gjennom forhenget, selvlivets død. Der har vi et alter å ete av som de andre ikke har rett til å ete av som tjener ved teltet. «For de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å gjøre soning, deres kropper brennes opp utenfor leiren.» Deres kropper ble altså betraktet for urene. De skulle brennes opp utenfor leiren. Den samme veien gikk det med Jesus. Han ble en forbannelse for oss. Gal. 3, 13. Det var jo vårt gamle menneske som ble korsfestet da han ble korsfestet. Rom. 6, 6. «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.» Er du villig til å bli aktet for uren, eller vil du bevare ditt liv i denne verden? Vil du sitte der i leiren og rense fatet utvendig og nøye deg med å synes rettferdig og rose deg av at Jesus er korsfestet og død for deg? Eller vil du ta vanæren over deg og bli aktet for uren og gå ut til ham, korsfestes med ham, Gal. 2, 20 og 6, 14, og dø med ham? 2. Kor. 4, 10—11. Det er veien, i gjennom forhenget, for at du kan leve med ham for Guds åsyn. Det er den nye vei som gjør deg levende. Der blir vi alle prester og blir betrodd å frembære mat fra helligdommen, og vi kan oppbygge hverandre på vår høyhellige tro. Dette er menigheten, Kristi legeme. Der er det samfunn likesom Faderen og Sønnen er ett. For et dyrebart liv i motsetning til disse anerkjente leirer hvor man lever seg selv, strides og misunner hverandre, tretter om stillinger og lønninger og synger: Under blodet, under blodet, bøy meg ved korstreets fot — og taler så smukt om å leve i skyggen av korset. «Om dette har vi meget å si som er svært å utlegge», for når det blir tale om frelse ved lydighet, da er folk trege til å høre. Hebr. 5, 9—11. De fleste har fått et sinn som intet duger. De vil bare høre om at Jesus har gjort alt, og de skal ingen ting gjøre. De kommer aldri forbi barnelærdommen om Kristus for å skride frem mot det fullkomne. Hebr. 6, 1. Jesus Kristus vår Herre, som ga Paulus apostelembete for å virke troens lydighet, han har og gitt oss denne tjeneste. Derfor taper vi ikke motet — men sier oss løs fra alle snikveier og forfalskninger av Guds ord og går frem med stor frimodighet. At vårt evangelium er skjult for mange som denne verdens gud har forblindet, forundrer oss ikke. 2. Kor. 4, 1—5. Vi gleder oss så meget mer over dem som omvender seg og kommer inn i Åndens frihet, så de med utildekket åsyn kan skue Herrens herlighet. De blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet. 2. Kor. 3, 16—18. Gud være takk for denne tjeneste og dette alter og dette liv.Sigurd Bratlie.

«Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud.» 1. Pet. 2, 4. Det var skrevet til de utlendinger som var spredt omkring, som var utvalgt etter Gud Faders forutviden til lydighet. Deres første møte med Jesus hadde vært et møte med Frelseren: Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile. — Dette hadde gitt dem barnekår og del i den store frelse. Men det var bare ett av mange steg som skulle føre dem inn i deres frelses egentlige mål — inn i det hellige presteskap — til en bolig for Gud, for å frembære åndelige offer. Dette ville bety for dem et møte med ham, den levende sten. Nu sto de foran hjørnestenen i Sion, kjødets anstøt og forargelses klippe. Tilintetgjøreren av alt menneskelig, jordisk og sanselig. Hadde det første møtet vært tillokkende, ville det neste være frastøtende. Da Jesus hadde talt om sin lidelse og død, tok Peter ham til side og sa til ham: «Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg!» Så langt hadde de fulgt ham med livet i behold, med drømmen om makt og ære ved opprettelsen av det jordiske Messiasriket. Nu ble alle disse forhåpninger knust ved hans død. Her støtte de an mot stenen. Jeg kommer aldri inn i det åndelige presteskap med livet i behold. Den levende sten legger seg i veien for alle mine egne planer og meninger, og knuser dem ubønnhørlig. Jeg kan prøve å gå utenom, jeg blir utenom. Jeg kan la det være, og jeg blir menneskelig alle mine dager, selv om det dekkes under fromhet og gudsfrykt! I det sønderknuste hjerte vil Gud bo. Her bygger han opp av intet det som for alltid skal bestå. Som Esaias sier, 52, 9—10: «Bryt ut og juble alle sammen, I Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.» Her kommer man til den skjulte manna og den hvite sten med det nye navn. Det var Pergamum som fikk denne forjettelse, dersom de seiret. Og den var gitt av ham som hadde det tveeggede sverd! Det var meget godt i Pergamum. Men det var allikevel noe som hadde unngått sverdet. De hadde ikke lagt seg inn under den levende sten. Men veien var ennu åpen for dem. I Åp. 7 får Joh. se den store skare som er for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel. De har det nok usigelig godt. Men de er talløse og navnløse! De var ikke oppbygget til levende stener. De var ikke blitt en bolig for Gud. Nei, sin bolig skulle han reise over dem! I kap. 14 får Joh. se «denne Guds bolig». De 144 000 med Faderens navn på sine panner. De var talt og de var beseglet. De hadde fått navn. I hvilken skare skal jeg — du — stå? Kom til ham, den levende sten!Georg Bertelsen.