Den levende stein

Den levende sten.

«Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud.» 1. Pet. 2, 4.

Det var skrevet til de utlendinger som var spredt omkring, som var utvalgt etter Gud Faders forutviden til lydighet.

Deres første møte med Jesus hadde vært et møte med Frelseren: Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile. — Dette hadde gitt dem barnekår og del i den store frelse. Men det var bare ett av mange steg som skulle føre dem inn i deres frelses egentlige mål — inn i det hellige presteskap — til en bolig for Gud, for å frembære åndelige offer. Dette ville bety for dem et møte med ham, den levende sten.

Nu sto de foran hjørnestenen i Sion, kjødets anstøt og forargelses klippe. Tilintetgjøreren av alt menneskelig, jordisk og sanselig.

Hadde det første møtet vært tillokkende, ville det neste være frastøtende.

Da Jesus hadde talt om sin lidelse og død, tok Peter ham til side og sa til ham: «Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg!»

Så langt hadde de fulgt ham med livet i behold, med drømmen om makt og ære ved opprettelsen av det jordiske Messiasriket. Nu ble alle disse forhåpninger knust ved hans død. Her støtte de an mot stenen.

Jeg kommer aldri inn i det åndelige presteskap med livet i behold. Den levende sten legger seg i veien for alle mine egne planer og meninger, og knuser dem ubønnhørlig.

Jeg kan prøve å gå utenom, jeg blir utenom. Jeg kan la det være, og jeg blir menneskelig alle mine dager, selv om det dekkes under fromhet og gudsfrykt!

I det sønderknuste hjerte vil Gud bo. Her bygger han opp av intet det som for alltid skal bestå. Som Esaias sier, 52, 9—10: «Bryt ut og juble alle sammen, I Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.»

Her kommer man til den skjulte manna og den hvite sten med det nye navn. Det var Pergamum som fikk denne forjettelse, dersom de seiret. Og den var gitt av ham som hadde det tveeggede sverd!

Det var meget godt i Pergamum. Men det var allikevel noe som hadde unngått sverdet. De hadde ikke lagt seg inn under den levende sten. Men veien var ennu åpen for dem.

I Åp. 7 får Joh. se den store skare som er for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel. De har det nok usigelig godt. Men de er talløse og navnløse! De var ikke oppbygget til levende stener. De var ikke blitt en bolig for Gud. Nei, sin bolig skulle han reise over dem!

I kap. 14 får Joh. se «denne Guds bolig». De 144 000 med Faderens navn på sine panner. De var talt og de var beseglet. De hadde fått navn.

I hvilken skare skal jeg — du — stå?

Kom til ham, den levende sten!