Dengang

Dengang.

«For dengang da I var syndens tjenere, var I fri fra rettferdigheten. Hva frukt hadde I da dengang? Slikt som I nu skammer eder over; for utgangen på det er døden. Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Rom. 6, 20—22.

Det hadde vært dårlig stell hos romerne da de var syndens tjenere, ja, når de tenkte på hvorledes de hadde vært, da skammet de seg. Men nu, vers. 22, kunne de løfte sitt åsyn og være frimodige, idet de var frigjort fra synden, d.v.s. fri fra å gjøre de skammelige gjerninger de tidligere hadde gjort. Det ble andre frukter av deres liv, frukter som var omvendelsen verdig, frukt til helliggjørelse. De var forvandlet fra å være syndens tjenere til å være Guds tjenere, hvorfor Paulus kunne si: «Men Gud, være takk at I vel har vært syndens tjenere, men nu av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som I er blitt overgitt til.» Rom. 6, 17.

Det var blitt en hjertesak for romerne å gjøre etter det Paulus forkynte dem. Ja, av hjertet var de blitt lydige. Hvilket vidnesbyrd han kunne gi dem? Når han da formante dem hvorledes de skulle leve, så var det ikke om og men i det vide og brede. Nei, av hjertet ydmyket de seg under hverandre, av hjertet tilga de hverandre og av hjertet ga de seg selv for hverandre o.s.v. Som den myke kakedeig blir dannet etter formens utseende, således ble deres liv dannet etter det Paulus tilsa dem.

Om galaterne heter det: «Og til tross for den fristelse som voldtes eder ved mitt kjød, ringeaktet og avskydde I meg ikke. I tok imot meg som en Guds engel, ja, som Kristus Jesus. Hvor I dengang priste eder salige. For jeg gir eder det vidnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde I revet eders øyne ut og gitt meg dem.» Gal. 4, 14—15.

Det var en voldsom iver galaterne her hadde lagt for dagen. De ble så grepet av evangeliet Paulus forkynte dem, at de gjerne kunne ha gitt hva som helst, ja, til og med sine øyne av bare glede. De priste seg salige!! Men denne saligprisningen holdt ikke lenger enn til når advarslene kom. Da forstummet den. Når vannflommen og skyllregnet kom, lot de seg snart dåre og vendte seg bort. De holdt ikke stand. Ja, de gikk så langt at Paulus måtte si: «Så er jeg da blitt eders fiende ved å si eder sannheten.» Gal. 4, 16. Hvilken forandring! Intet under at han var rådvill med dem. Vers. 20.

Et slikt «dengang» er det enhver må vokte seg vel for å få i livet. Men vi kan legge merke til manges vidnesbyrd at de bærer preg av et slikt «dengang», som kan sammenlignes med galaternes. Man ser tilbake på sin første tid som kristen, da man var ivrig med blant dem som var aktive på vidne- og bønnemøter. Omsider sløvner man av, inntil man etter noen års forløp kun sitter igjen med et «dengang» minne, da man var nyfrelst og ivrig. Det blir ingenting å spore av den jevne, støe og faste fremgang fra å være syndens tjenere til å være Guds tjenere.

Så får man høre budskapet om seier over synden og blir begeistret, ja, så begeistret at man sier at ingen ting på jorden skal få en bort fra disse herlige sannheter. Dog, den som har øre, han hører i hvilken ånd det er sagt, om det er kjødelig iver. Det kommer tider i livet hvor ektheten av kjærligheten skal prøves, hvor enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Mark. 9, 49.

Så lenge man bare hører Ordet, går det bra; men når det skal settes ut i livet, blir det verre. Så lenge man bare hører om å skille seg ut, er det ingen som gjør nevneverdig motstand; men straks man går i gang og utfører Ordet, blir det kraftig motstand. Her er det veiene skilles. Her åpnes og lukkes portene inn til staden. Her skilles det edle fra det uedle. Hvor mange det er som blir hengende igjen i slekt og venner, i foreningsliv og hjemlig hygge o.s.v., til tross for at det er lagt en veldig iver for dagen ved hørelsen. Ja, hvor sørgelig det er. En kan virkelig spørre med Paulus: «Er I så uforstandige? I begynte i Ånd, vil I nu fullende i kjød?» Gal. 3, 3.

Dog må vi si: «La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort.» Åp. 22, 11.