Åsyn til åsyn.

«For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.» 1. Kor. 13, 12.

All frelse og helliggjørelse skjer ved tro, og tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. Hebr. 11, 1. Uten tro er det umulig å tekkes Gud, for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. V. 6.

Hadde vi kunnet stå legemlig åsyn til åsyn med Gud, da hadde sikkert de fleste tatt det langt alvorligere, og avholdenheten var blitt større. Men nu ser vi i et speil, i en gåte. Det virket sikkert som en gåte for Noah dette å bygge Arken bare etter å være varslet av Gud, uten å se noe. Men han var tro i ett og alt allikevel, og gjorde som Gud hadde befalt. Likeså for Abraham. Men han var endog så gjennomsyret av å tro på den usynlige at alle hans tanker var innstilt på å tro Gud. Han tenkte at Gud var mektig endog til å vekke Isak opp ifra de døde, og lot det stå til. Dette så og tenkte han i troen som i et speil, i en gåte, mens han åsyn til åsyn så på sitt eget utlevde legeme og Saras utdødde morsliv. Han ble ikke svak i troen, og på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han ga Gud æren, og var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre. Rom. 4, 19—21.

Moses kjente på at det ville være vanskelig å få folket til å tro på seg dersom de ikke også så Gud selv. De ville ikke tro at Gud talte gjennom Moses, sin likemann, og Moses sa: «La meg da få se din herlighet!» Men Gud svarte: «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn; for jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over.» Og han sa: «Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.» 2. Mos. 33, 15—20.

De skulle få se all Guds godhet, og han skulle være nådig og miskunnelig, og Guds navn skulle ropes ut til trøst og styrke i og ved Moses’ åsyn. Men dette ble som i et speil, i en gåte, slik at endog Mirjam og Aron tok skammelig feil og sa: «Er det bare Moses Herren har talt med, har han ikke talt med oss og?» Og Herren hørte det.

Dette skjedde etter at Moses hadde ektet en etiopisk kvinne, og nu syntes de å kjenne seg på likefot med Moses. Men se hvilket forsvar Moses hadde i Gud: «Han er tro i hele mitt hus.» «Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer Herrens skikkelse.» Hvorledes kunne I da våge å tale ille om Moses, min tjener? 4. Mos. 12, 1—16.

Paulus skriver: «Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» 2. Kor. 3, 18.

Disse «vi» har fjernet alle skjulte synder og oppgitt alt, og derved skuer de Herrens herlighet, og selv om det bare er som i et speil, står de allikevel tro i hele Guds hus, i all Guds vilje, og blir forvandlet. Disse holder ut som om de så den usynlige og bygger livet sitt videre i ett og alt etter samme billede, fra herlighet til herlighet.

Det kan ligge nær til å kritisere Herrens tjenere, slik som Mirjam gjorde, i stedet for å se og høre Guds godhet og røst nettopp gjennom dem. Da skjer det ikke noen forvandling, men en blir spedalsk, og om ikke Gud nu som den gang sender spedalskhet med det samme, så kan en ved å dømme Herrens tjenere komme slik på avveier at en skal fordømmes sammen med verden. «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er, fordi synderen hundre ganger gjør det som ondt er, og allikevel lever lenge, dog vet jeg jo at det skal gå gudfryktige vel, fordi de frykter Gud.» Pred. 8, 11—12.

Paulus kom ikke med mesterskap i tale eller i visdoms overtalende ord, men han var hos dem i skrøpelighet og i frykt og i megen beven. 1. Kor. 2, 1—4. Enda måtte han be korintierne: «Gi oss rom!» «Ingen har vi gjort urett, ingen har vi ødelagt, ingen har vi gått for nær.» — Fordi Paulus var langmodig og overbærende og tok alle hensyn til dem, de var jo en frukt av hans arbeide, svulmet hjertene deres opp så de dristet seg endog til å kreve et bevis på at Kristus talte i ham. 2. Kor. 13, 3.

Heller ikke idag i den nye pakts husholdning kan noen se Gud åsyn til åsyn og leve. Alle de som er Ordets gjørere, de ser seg selv som i et speil og mister seg selv stykke for stykke, disse som, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Og så skal vi se ham åsyn til åsyn. La oss holde ut og være tro som om vi så den usynlige.