Hvorfor når man ikke frem til Jesu Kristi lære? Nei, man har ikke bruk for den. Utroskap i begynnelsesgrunnene hindrer videre fremskritt. Hele Kristi verk begynner og slutter for de fleste kristne med Jesus som sonoffer for deres gjorte synder. Syndsforlatelsen er altså blitt dem til: rettferdiggjørelse, helliggjørelse og forløsning. Når det heter at i Ham bor hele Guddommens fylde legemlig, da tror man å opnå alt dette ved syndsforlatelse. Når det heter om de hundre og fire og firti tusen, at de følger Lammet hvor det går, at de er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet, da skjer dette alt sammen i en håndvending ved syndernes forlatelse. Å nei, det er nok du selv som er på villspor. Din synd bedrar dig. Din ømtålighet for Kristi lidelser gjør dig vantro. De religiøse masser bedrar dig. Din slapphet, dorskhet og dovenskap; din ulyst til å gjøre dig umak gjør dig udyktig, likesom uskikkelig skoleungdom blir «sinker» og dog praler av sin viden midt i all uvidenhet. Hvad sier Jesu Kristi lære? «Den som elsker far eller mor mere enn mig, er mig ikke verd.» Hvem av den religiøse masse elsker ikke far og mor høiere enn Jesus? De henger utrolig fast og er på langt nær ikke løst. «Og den som elsker sønn eller datter mere enn mig, er mig ikke verd.» Her har vi igjen samme amputasjon, og hvem tåler vel den? «Og den som ikke tar sitt kors og følger efter mig, er mig ikke verd.» Hvem gjør vel det? Hvem elsker Jesus Kristus slik at de holder hans bud? Det koster på å daglig ta op sitt kors og følge ham efter. «Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Matt. 10, 37—40. Har du funnet din utroskap, din vantro og dorskhet, din herskesyke, din ukjærlighet til brødrene, din innbilte klokskap i skriftene, din havesyke og æresyke? Du har nok funnet vei til syndernes forlatelse for alt dette, men i morgen er du den samme slave av synden, og hvorfor? Du tar ikke daglig korset op. Du elsker dine lyster mere enn Kristus! Og du vil lære andre! Du kjenner på en prikk hvorledes alt skal være? Nei, du er nok professor i uvidenhet. For det er de som har Jesu Ord og holder dem, som skal få kjennskap til den lære som er av Gud. Man lever sig inn i læren. Her duer ikke å synde på nåden, men å benytte nåden til å seire over synden duer. Noen få ord fra Skriftene er nok til å få dig svimeslått. Hvorfor? Du dømmer dig ikke selv. Det er ikke blitt en vane for dig å leve i selvdom. Nu er tiden da dommen skal begynne med Guds hus — med oss. 1. Pet. 4, 17—18. Så mange som drives av Guds Ånd, hører ham til. Guds Ånd skal drive oss. Lysestaken (menigheten) 2. Mos. 25, 31 og flg. skal gjøres av rent gull; i drevet arbeid skal lysestaken gjøres; både foten på den og stangen, begerne, knoppene og blomstene skal være i ett med den. Begerne, knoppene og blomstene på lysestakene skulde være mandel-formige. Mandeltreet kalles «det våkne tre.» Jerm. 1, 11. Det blomstrer tidligere enn andre trær. Således også med de utvalgte, de som hører Guds Ord og gjør derefter. De blomstrer før andre trær. De skal ikke ha to år for å bli kvitt tobakken, fire år for å få sinnelag til å betale sin gjeld o.s.v. De blomstrer straks i Guds have. De korsfester straks kjødet med dets lyster og begjæringer. De er årvåkne for ham som taler fra himlen. De sitter ikke en tyve à firti år innen et parti, da de jo vet at partier er kjødets gjerninger. De drives som gull inn i lysestaken og blir ett med den, enten de er begynnere (blomster) eller viderekomne, (fullmodne mandler). Til lysestaken hørte syv lamper. 2. Mos. 25, 37. Og Gud bød Moses og sa: Og du skal byde Israels barn at de skal la dig få ren olje av støtte oliven til lysestaken, så lampene kan settes op til enhver tid. 2. Mos. 27, 20. Slik er det også nu i den nye pakt. Skal våre lamper lyse, må vi skaffe knuste oliven. Der er ting i vårt liv å knuse. Vi finner vårt liv og mister det. Har vi det slik, da vandrer vi i lyset, likesom han er i lyset. Da har vi samfund med hverandre, og da renser Kristi blod oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Dette er starten inn i Jesu Kristi lære. Gjør dette, lev efter det, så vil du snart kjenne om læren er av Gud eller om den er av djevelen.J. O. S.

Ringeakt og forakt er en svært almindelig synd. Man ser ned på den som f. eks. er dårlig klædd eller lite begavet. Men det finnes også en godartet forakt: «Om nogen vilde gi alt han har i sitt hus for kjærligheten, vilde han bare bli foraktet.» Høis. 8, 7. «Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? — — Den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren.» Salme 15, 1 og 4. Synden gjør menneskene dumme og bakvendte, så man ringeakter en gudfryktig mann forat han er uanseelig eller mindre begavet. Men det har man jo ingen som helst grunn til. Og så ser man, op til det store, det intelligente, det fine, det «dannede» o.s.v. selv når det finnes hos gudløse personer. Dette finnes det heller ingen som helst grunn til. Høiakt den gudfryktige, både i ord og gjerninger, og gi ham ære i alle slags menneskers påhør — så gjør du rett. Se op til hver den som elsker Herren, uansett hvorledes han er for øvrig! Ringeakt, forakt, se ned på, den gudløse for hans gudløshets skyld, hvor prektig han enn måtte være ellers — så gjør du vel. Ja, ringeakt den egenkjærlige, den ulydige, den urettferdige, den troløse. «Jeg så de troløse og vemmedes», sier David. Salme 119, 158. Men hvor yndige, hvor herlige, hvor dyrebare, hvor høiaktelsesverdige, er ikke de få sjeler som er gudelige, fromme, rettferdige, fredsommelige, rene, likefremme, elskende! Om dem kan man med god grunn rope: Lenge leve! Og om intet menneske roper eller ønsker noe sådant, så er det dog én som skal sørge for det, og som skal høit ophøie dem!Elias Aslaksen.

Her i Trysil har vi det ganske bra. Gud arbeider nu kraftig på hvert enkelt lem. Vi får efterhvert øinene op for å feie for egen dør, mot det før har vært om å gjøre å holde det rent ved andres dører. Må Gud salve oss med øiensalve og bore våre øren så vi kan se, høre og forstå. Dette livet er i sannhet verd å kjempe for. Jeg må prise Gud som har vist mig den nåde og ført mig inn i dette liv, og gitt mig lyst til å leve det. Det er i sannhet et ærefullt og himmel høit kall å være kalt til samfund med Kristus. Gud til ære og pris. Med hilsen edersTrygve Lillemo.