Sjel og ånd.

Befrielsen på korset.

«De som tilhører Jesus Kristus har korsfæstet kjødet.» Gal. 5, 24. Med disse ord avslutter apostelen beskrivelsen av «Kjødets gjerninger» i sit brev til galaterne, og til motsætning omtaler han «Åndens frukter», som det åndelige menneske skulde frembringe derved, at den Hellig-Ånd fik bo og virke i hans liv.

«Småbarn» i Kristus, som endnu er kjødelige, trænger til en dypere forståelse av meningen med korset. For Guds hensigt med «det gamle menneske» er, at det blev korsfæstet med ham, så de som er i Kristus «har korsfæstet kjødet» med dets lyster og begjær. Det samme kors som for den uomvendte var det sted hvorpå synden blev tilgit, og syndebyrden blev tat bort ved Lammets blod, er den samme plads, hvor også den «kjødelige» kristne, som er et «barn» i Kristus – trods sin omvendelse for mange år siden – må motta befrielse fra kjødets herredømme, så de kan vandre efter Ånden og ikke efter kjødet, for så i sin tid at bli «åndelige» og fuldvoksne mænd i Kristus.

Rom. 6. kapitel taler klart om frigjørelse ved Kristi kors, og dette kapitel bør alle, som endnu ikke har seier over kjødets gjerninger og som derfor er småbarn i Kristus, kjende nøie; for det viser på en klar måte basis for befrielse, og til dette er der også i Gal. 5, 24 gjort en kort hentydning.

Alene ved tilegnelse av «død med Kristus» og ved dødelse av legemets gjerninger (Rom. 8, 13 og Kol. 3, 5) kan den troende leve, vandre og handle i og ved Ånden og således bli et åndelig menneske. Ti da «vi var i kjødet» virket synden således i vore lemmer, at vi bar frukt for døden, skriver Paulus til romerne. Men nu er vi fri fra loven, idet vi er døde. Rom. 7, 5 og 6.

I likhet med syndefuldt kjød (Rom. 8, 3) hang Guds Søn på træet som et «offer for synd». Og fordi han døde for synden, så har Gud på denne måte hos alt kjød fordømt et syndefuldt liv. Den som tror befinder sig vistnok endnu i kjødet (2. Kor. 10, 3), idet han endnu er i sit physiske legeme, men han anser sig som «død for synd» og vandrer ikke længer «etter kjødets herredømme», men efter Ånden. Vi er frikjøpt fra lovens forbandelse, idet Kristus blev en forbandelse for os. Vi har skilt os ut fra det som er forbandet; ti vi har fåt Abrahams forgjettelse ved tro idet den HelligÅnd er kommet over os. Gal. 3, 13 og 14. Vi er ikke længer i kjødet (det som er forbandet), men i Ånden, (Abrahams forgjettelse). Rom. 8, 9 og Rom. 7, 5. Abrahams forgjettelse gjaldt et liv, ved tro «i den Hellig-Ånd». Men tro har med den ophøiede Kristus at gjøre og ikke med det gamle menneske. Et liv efter Ånden vil derfor nødvendigvis sætte kjødet ut av funksjon efter egne lyster og ta legemet tilfange og omgjøre det til redskap for retfærdighet. Da dette er imot alt kjøds natur (efter faldet), så blir kjødet satt i trælleforhold til ånden. Derfor er vi efter kjødet «Kristi træller». Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Kjød og blod skal ikke arve Guds rike. Men da vi nu ikke længer er «i kjødet», men «i Ånden», så befinder vi os i «fuld frihet» og medgir med glæde «kjødets korsfæstelse» for al synd. Jesus er «veien» også her; ti også han led døden efter kjødet, men blev gjort levende efter Ånden. Vi dør med ham efter kjødet på korset, og vi lever med ham efter Ånden. 2. Kor. 4, 11. Jak. 4, 5.

Når altså Gud sendte sin Søn til verden for at frelse fortapte syndere, så gav han os med ham «død over det gamle menneske og synden» og «liv og fred over det nye menneske». Dette er en dobbel gave, hvor den ene dækker den anden.

Grundet Guds Søns verk på korset på Golgata ved hvilket synderen for hvem han døde blev identificert med ham som døde for ham, er den gjen-kjøpte og gjenfødte troende kaldt til at «regne sig» eller anse sig selv som «død for synd», fordi vort gamle menneske blev korsfæstet med ham. Gud kan da ved sin Hellig-Ånd som bor i ham få utført sin hensigt, nemlig få til-intetgjort «syndelegemet», som er hele indholdet av synd i det faldne menneske. Dette sker på den måte, at den troende for sin del til stadighet og med troskap avslår synden, så den aldrig får herske over ham. Rom. 6, 6, 11, 13. Det er som «barn i Kristus» at man får erfare at kjødet ophører med at ha ledelsen og kontrollen, og det er som barn vi opreises til forening med vor opstandne Frelser og blir levende for Gud i Jesus Kristus.

«Barn i Kristus» som forstår dette, kjender også den fulde mening med at bli gjort «levende i Kristus Jesus». Og når han vandrer efter Ånden og ved Ånden, så ophører han med at fuldkomme kjødets gjerninger. Ti herefter vil hans ånd, som har Guds Ånd boende i sig, ta ledelsen over hele hans tilværelse. Hermed menes ikke at han ikke endnu engang kan komme bort i dette at vandre «efter kjødet», men det gjælder sålenge han med sit sind er optat med åndelige ting og fortsettende regner sig som «død for synd» og døder legemets gjerninger ved Ånden (Rom. 8, 13) og vandrer et nytt levnet.

Det sjeliske menneske.

Men det naturlige menneske (sjeliske menneske) tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, ... fordi det dømmes åndelig. 1. Kor. 2, 14.

Kristne som er kommet i den tilstand, at de har fåt kunnskap om korset og ophører med at vandre «efter kjødet» tror nu at være «åndelige» troende, helt fornyet og ledet av Guds Ånd. Men nu kommer den sværeste lekse, sier dr. Andrew Murray – leksen om faren for «sjelens ublu aktivitet» med dens sinds kraft og vilje – den største fare som «menigheten eller den enkelte person har at frygte».

Den troende som er blit opvakt i sin ånd, er født av Ånden, og Guds Ånd bor i hans ånd. Han har fåt åpenbarelser om korset, som har vist ham veien til seier over et liv efter kjødet, og han vandrer nu et nyt levnet og har seier over åpenbare «kjødets gjerninger». Men på dette trin må der gjøres et spørsmål, et spørsmål til sjelen selv (personligheten): Hvorfra får forstanden og følelserne sin aktivitet? Hvilken kraft besjeler mandens gjerninger, når han er frelst fra «kjødets gjerninger»? Er han ledet av Åndens liv som kommer ovenfra – fra den opstandne Herre og Frelser – den anden Adam, den levendegjørende Ånd? Eller er han besjelet av det princip for liv som kommer fra de lavere regioner, det faldne liv, den første Adam?

Vi har allerede omtalt den troendes seier, når han i tro har grepet «død for synd i Kristus Jesus», og hvorledes han blir en «åndelig mand» – helt helliget, når han avstår fra at vandre «efter kjødet». Men om man er blit frigjort fra at være under kjødets herredømme, eller at leve et liv «efter kjødet», så er ikke dermed ment, at man ophører med at være sjelisk – eller ophører at vandre et naturlig liv. For «død for synd» og «kjødets korsfestelse» er bare ett trin i Guds Ånds arbeide med det gjenløste menneske. Han kan ophøre at være «sarkikos» – eller kjødelig og endnu være «psychical» – eller sjelisk, dvs. leve i en sjelisk atmosfære istedetfor i Ånden eller i en Guds bevidst atmosfære.

For at forstå dette klart må vi omtale hvad der er beviset for, at en kristen kan være «sjelisk», når han ophører med at være «carnal» eller leve «efter kjødet».

Vi har set, at sjelen omfatter forstand og følelser såvelsom den centrale personlighet, som gjør den til sæte for selv-bevidstheten. Den troende kan være helt befridd fra åpenbare «kjødets gjerninger» som omtalt i Gal. 5, 19-21, mens hans forstand og følelser endnu er satt i svingninger ved «psuche» eller «det dyriske sjeleliv». Han er endnu ikke fornyet og helt besjelet av den Hellig-Ånds arbeide i den gjenfødte menneskelige ånd. Den sjeliske kristne er derfor en, hvis forstand og følelser endnu er ledet av det første adamitiske liv og ikke av den livgivende Kristi Ånd (1. Kor. 15, 45), som bringer forstand og følelser under fuld kontrol hos de troende, der vandrer efter Ånden. Den Hellig-Ånd kan bo i hans ånd og sætte ham istand til at «døde legemets gjerninger» endog hans forstand og følelser er «sjeliske».

Hvis vi f. eks. tar spørsmålet rent forstandsmæssig, så vil apostelen Jacob på en klar måte vise os forskjellen mellem den himmelske og den sjeliske – eller den naturlige visdom. Han skriver, at den visdom som ikke kommer «ovenfra» er jordisk, sjelisk (psychikos), naturlig (dyrisk) trættekjær, den avstedkommer avind og splittelser. Mens den visdom som er «ovenfra», den som kommer ved Guds Ånd, som tar bolig i menneskets ånd, er kjendemerket ved renhet, fred, rimelighet, barmhjertighet og gode frukter. Den rene himmelske visdom er uten tilsætning av noget element fra det sjeliske liv, som er pladsen for selvbevidsthet, særmeninger og selvsyn. Den forårsaker derfor fred istedetfor strid og fiendskap.

I lyset av det som er omtalt fra Jacob kan vi tydelig se Guds menighets tilstand og forstå hvorfor den er splittet i partier. Ofte er «kjødets gjerninger» – avind og strid – årsaken til splittelse i partier (Gal. 5, 19-20) inden forsamlinger av bekjendende kristne, men årsaken kan også være den, at det forstandsmessige og sjeliske får råde. Man kan ret ofte se «sjelisk visdom» behandle guddommelige sandheter på en sådan måte, at den letter arbeidet for demoniske ånder med at splitte Kristi efterfølgere.

Pember bemerker, at forstanden ikke bare er feilbar, men den er den mest farefulde av alle gaver, hvis den ikke blir ledet av den Hellig-Ånd. Ti blandt de kristne er man tilbøyelig til at ville rive til sig guddommelige sandheter, og da vil Skriften gjøre opmerksom på, at det «sjeliske» menneske, og det indbefatter også den troende så langt som han er sjelisk, kan ikke motta åndelige ting, fordi det kun kan forståes åndelig.

Endvidere er det det sjeliske element i lærere og bekjendere av helliggjørelse, der somoftest er årsaken til splid og uenighet. Der kan visselig være kjærlighet i hjertet til de som «utskiller» sig, men meningsforskjellen splitter allikevel på grund av den demoniske kraft som arbeider på det sjeliske element i den troende, idet den altid lægger en overdreven vekt på det som skiller – og altid i «sandhetens navn». Istedetfor at forherlige broderskapet drives nidkjære troende til indbyrdes kamp «for sandheten» og under navn av at være «vidner for Gud». Opofrende troende tror at søke andres velsignelse, når de som farisæerne reiser omkring «tillands og tilvands» for at gjøre en proselyt. Mat. 23, 15.

Det er altså det sjeliske element i de kristne som er påholdende, når det gjælder at få andre til «at se sandheten», som man kalder det, men det er opigjen at «gi tiende av mynt, anis og karve» osv., mens man ikke iagttar vegtigere ting i loven, hvilket i evangeliet er «Kristi lov», som i Ånden skaper enhet mellem de troende, så de kan vokse op til «enhet i troen». Ef. 4, 3-13.

Kort sagt, når onde overnaturlige kræfter arbeider på sjelelivet, så er det denne magt som forårsaker uenighet og splittelse blandt bekjendende og endog sande Guds barn. «Disse er de som utskiller sig, mennesker ledet av sjelelivet», sier Judas. V. 19. «Utskiller sig selv» og «gjør utskillelse», idet de er overmodig opsatt av sig selv, som de, der har større hellighet, mer visdom og en speciel lære, som ikke andre har make til. Fauset sier at disse er dyrisk-sjelet.

Det er altid kjendemerket på sjelisk liv, når man utskiller sig, som de der har større hellighet. Jesus sier: Velsignet er du når menneskene hater dig, og når de støter dig ut for Menneskesønnens skyld. Luk. 6, 22. Apostelen Paulus sier på spørsmålet om utskillelse: «La enhver forbli i den stand, hvori han er kaldt» – forbli deri med Gud. Gud selv vil ved sin nærværelse som lys «utskille» de som vandrer i lyset og de som forblir i mørket. Som oftest vil de som vandrer i mørket enten støte ut de som forblir i lyset, eller også vil de selv bli bragt til lys. Mennesket kan bli «ledet av sjelen», endog så når de har Ånden, og disse «sjeliske» vil altid utskille sig selv og «gjør utskillelse» i den grad de er «sjeliske» og ikke «åndelige».

En anden side av det «sjeliske liv» er følelserne, som kommer fra legemets sanser. Også her kan den kristne bli svinget av det sjeliske og tro at alt er «åndelig». Pember sier at «kundskapen om bibelsk psychologi (sjelelære) gjør til intet ideen om, at den Hellig-Ånds indflydelse kan sættes i virksomhet ved hjelp av sanserne».

Dog er det hensigten med mange kirkers gudstjeneste, at de vil gripe Ånden med sine sanser. Ja, det samme er endog tilfældet med mange missionsmøter hvor evangeliet er forkyndt. Pembers ord om dette er illustrerende, han sier: «Praktfulde bygninger, englelignende klær, maleriske ceremonier for øie med søt duft for lukten og henrivende musik for øret kan vistnok fortrylle menneskets bevidsthet med den mest behagelige sensasjon, men det gjennemtrænger bare sjelen, ... vor ånd ... mottar ikke indtryk fra sanserne, men alene fra Ånden.» Han vil altså påpeke, at vor tilværelse fra Guds side regnes i rækkefølgen: ånd, sjel og legem, fordi Guds indflydelse først berører vor ånd. Derefter lægger den beslag på følelser og forstand, og tilslut begynder den at tøile legemet. Fra Satans standpunkt er det motsat. Han berører først de jordiske sanser, derefter det sjeliske for så tilslut gjennem ånden at gjøre mennesket dæmonisk – om det er mulig.

Hvor alvorlig er ikke dette, og hvor tydelig viser det ikke, at menighetene kun er fyldt med «navnkristne», som ikke viser tegn til at Kristus lever og virker i dem. Hvor bedrøvelig er det ikke at omtrent samtlige disse tilbedere av Kristus i sin ånd, viser at ha et ubevidst skrik efter Gud, hvilket i tusinder av tilfelder aldrig blir tilfredsstillet, fordi deres sjeleliv som regel kun blir fyldt med forstandsmessig, sjelisk utlæggelse av sandhetens bokstav, eller også blir deres sanseliv tilfredsstillet med stimulerende musik under de såkaldte «rolige stunder» – uten at mennesket nogensinde blir ledet til virkelig bøn til Gud i Ånd og sandhet, det som alene blir godkjendt av ham.

Er så al denne indflydelse værdiløs? Aldeles ikke. Men det vil ikke frelse sjelen. Dog kan det forberede sjelen og bringe ham inden rækkevidden av sandhetens ord som oplæses av Skrifterne fra prædikestolene. Man vil herunder gjøre vel i at merke sig disse Jesu ord: Gjør hvad de sier, men gjør ikke efter deres gjerninger (hvis de da ikke lever og vandrer i Ånden).

Dog, at søke Gud ad denne vei er alvorlig farefuldt, eftersom den kirkelige kultus (gudsdyrkelse) gjennem sanserne kun trænger frem til sjelen og ikke når frem til ånden med Guds gjenfødende kraft. Den er derfor bedragelig og gir mennesket «et skin av gudsfrykt uten kraft», og den bringer Kristi åndelige religion ned på samme niveau som hedningenes philosofi og kultus. Herfra drar religiøse mennesker – som bare er «sjeliske» – Guds Søn ned på siden av Muhamed og Confusius og diskuterer kristendom som «en av religionerne» tilhørende denne verden, istedetfor at bringe mennesket til at se hen til menighetens første dage, hvorledes Guds Ånd på pinsefestens dag kom med vældig kraft over forsamlingen, som med kraft frembar vidnesbyrd om Jesus Guds Søn, der er den eneste Frelser for den fortapte verden. Og hvorledes profetene århundreder før Kristi fødsel klart og tydelig vidnet om ham, hvilket ikke nogen profet gjorde for stifterne av de øvrige verdensreligioner.

(Forts.)