Sjel og ånd.

Hvorledes det sjeliske menneske blir åndelig.

Men hvorledes – må vi spørre – kan den troende komme bort fra den «sjeliske» tilstand, så han blir et aktivt og «åndelig» menneske? «Den åndelige» er et menneske, der er kjendt blandt sine medvandrere som en i hvem Ånden har sin ledelse, skriver Fausset. Og med denne «Åndens drift» menes ikke at Guds Ånd bare behersker kjødet eller det sjeliske menneske, men den gjenfødte menneske-ånd er gjort sterkere end sjel og legeme, så den hersker over begge dele, idet den er styrket ved Guds iboende Ånd i henhold til Pauli bøn for efeserne, at de må bli styrket med magt ved hans Ånd i det invortes menneske» .

En «åndelig mand» er et menneske som «vandrer efter Ånden» og hvis sind forstår Ånden. Menneskeånden vil på denne måte samarbeide med den Hellig-Ånd, så den livgivende ånd fra den anden Adam blir istand til at frigjøre og fuldt besjele, sjelens anlæg, dvs. sind, forestillelsesevne, omtanke og dømmekraft. Legemets lemmer (Rom. 8, 11) vil komme under Åndens ledelse, så Gud ved dem vil åpenbare sin fulde og høieste vilje.

Forat dette skal kunne ske må den troende ikke alene gripe den negative side av Guds deling som nævnt i Hebr. 4, 12, utskillelse av sjelen fra ånden, men den positive side omtalt i 1. Thes. 5, 23, hvor fredens Gud «helliger» det hele derved at han tar menneske-ånden i besiddelse og arbeider gjennem den, så sjel og legeme fuldbyrder hver sin funksjon.

«Den som er forenet med Herren er en ånd med ham» skriver apostelen. 1. Kor. 6, 17. Når vi altså er døde fra loven ved Kristi legeme, så er det forat vi skal bli forenet med en anden, han som blev opreist fra de døde. Rom. 7, 4. Her ser vi tydelig foreningen med Kristus i Ånden hvilket er hensigten med – eller resultatet av korset. Denne forening med den opreiste og opfarne Herre kan altså foregå i Ånden og kommer ikke istand førend ånden hos den troende er blit frigjort (skilt) fra sjelens hylster. For – som Stockmayer bemerker – kan den opstandne Herre ikke sies at være brudgom av sjelen; ti sjelen – menneskets personlighet – kan kun være det kar gjennem hvilket Herren åpenbarer sit liv, som i forening med den troendes ånd frembringer «frukt for Gud».

Den «åndelige» mand er derfor et menneske i hvem Guds ord har fåt kløve sjel og ånd, så ånden er blit befridd fra sammenfletningen med sjelen. Eller som Bromley skriver i 1774: «Menneskeånden er løsrevet og opreist fra sjelens favntak og er blit forenet med Herren i væsen – ånd med Ånd – een ånd, så sjel og legeme herefter må tjene som befordringsmiddel for at gi uttryk for Herrens eget liv, hans vilje og kjærlighet, gjennem den troende».

I lys av dette blir motsetningerne mellem gjerninger «efter kjødet» og «frukter av Ånden», som omtalt i Gal. 5, 18-24, meget slående, og enhver vil ut herfra hos sig selv kunne dømme, hvorvidt motiverne for hans gjerninger stammer fra det dyriske sjeleliv i den første Adam eller fra Åndens liv i den anden Adam.

Lovene for et åndelig liv.

Det er på dette trin av stor betydning at den troende kjender Åndens lover, og hvorledes han skal vandre efter Ånden, hvis han ikke skal gå glip av at samarbeide med den Hellig-Ånd og derved gi forførende Satans ånder anledning til at efterligne det sande åndelige liv. Ti disse ånder trænger indenfor sjelens sfære, hvor man neppe bemerker deres arbeide som uekte, og man kan igjen drages ned i det sjeliske.

Det åndelige menneske med sin ånd frigjort eller «skilt» fra sjelen, er en som vandrer efter – eller er drevet av Ånden og ikke av sin sjel eller sit legeme. Men dette betyr ikke at han jo ikke igjen kan bli fanget i sjelelivet, hvis han på grund av uvidenhet går glip av Åndens lov, så Ånden får drive ham. Han må lære av erfaring at skille mellem hvad som er av Ånden, sjelen eller legemet, hvorledes han skal kunne holde sin ånd fri og åpen for Guds Ånd, og hvilken tilstand hans ånd nødvendigvis må være i for fortsættende at kunne samarbeide med den Hellig-Ånd. Han trænger at bli istand til at bemerke og stå rustet likeoverfor onde ånders angrep på hans ånd, når de i lysets englers skikkelse tilsynelatende samarbeider med Guds Ånd. Han må da kunne skille dem ut fra sin ånd og trykke den ned i sjelen og videre ut samme vei som de kom ind. Ti deres hensigt er fra sjelen at motstå Guds Ånds arbeide i menneskeånden, så denne blir lammet og passiv.

Skal den troende vandre i Ånden må han vite hvad som er av Ånden og hvad Ånden kræver for ikke at bli kvalt. Man føler f. eks. en tyngde trykke sin ånd, men man arbeider videre under dette tryk uten at gi synderlig akt på det. Arbeidet synes hårdt, men man gir sig ikke tid til at undersøke hvad årsaken kan være, indtil vekten blir aldeles uutholdelig, og han blir nødsaket til at stanse og utgrunde, hvad der er iveien, – om han selv skulde være skyld i, at noget fra først av er git anledning til at klæbe ved hans ånd. Han bringer denne «tyngde» i en kort bøn frem for Gud, kaster av sig alt fiendens tryk, og han er igjen fri.

Han må bli istand til at forstå sin ånd og straks bemerke, når den er ute av samarbeide med den Hellig-Ånd, og da straks avslå alle angrep som vil drage hans ånd ut av likevekten og samfundet med Gud.

Han må kjende når hans ånd blir berørt av onde ånders gift ved indsprøitning av f. eks. mismot, forsagthet, besværinger, knur, finde feil, anstøt, bitterhet, føle sig såret, jalusi etc., som alt er direkte utslag av fienden mot menneskeånden. Han skal motstå alt mismot, tyngsel og knur som er indsprøitet i hans ånd, ti et seirende liv og en befridd ånd betyr glæde. Gal. 5, 22. Når disse ovennævnte ting berører menneskeånden, så er dette ikke åpenbare «kjødets gjerninger», eftersom den troende kjender et liv efter ånden; men det vil snart kunne nå ned til kjødets sfære, hvis det ikke blev bemerket og imøtegåt med skarpe avslag og motstand.

Han må kjende, når hans ånd indtar den rette stilling, så han ved den kan ha ledelsen over både sjel og legeme. Og han må forstå, når hans ånd under kritiske konflikter befinder sig ute av likevekt, og hvorledes han da igjen skal kunne indta en rett og målbevidst stilling. For bedre at kunne skille mellem åndens forskjellige tilstande, så må den troende kunne gjøre forskjel på menneskeåndens tre forskjellige hovedstillinger, nemlig:

Når et menneske vandrer efter Ånden og forstår at hans ånd er i en av disse stillinger, så vet han at kunne «løfte» og «kontrollere» den med en beroligende viljeakt, hvis den er drat ut av stilling ved overilelse eller drevet på flukt av åndelige fiender.

Ånden kan sammenlignes med det elektriske lys. Hvis menneskeånden er i kontakt med Guds Ånd, er den fuld av lys, men utenfor ham er alt mørke. Ånden hos mennesket er elastisk. Når den er bundet eller presset eller betynget, da ophører den så at si at virke eller at være livets kraftkilde eller opkom. Dersom et menneske føler sig trykket, så bør han finde ut hvad det er som trykker ham. Hvis man spør ham: «Føler du tryk fra legemet?» så vil han sandsynligvis svare «nei», men at han føler indre bånd. Og hvad er så disse bånd eller tryk? Er det ikke ånden som er bundet eller trykket? Ti menneskeånden kan sammenpresses eller utvides, gå op eller ned, ind eller ut av sin plads, være bundet eller fri.

Med lys over disse ting kan man selv regulere, ettersom jo profeters ånder er profeten underdanig. Man har fåt magt til at fjerne uroen, når man først vet hvad der forstyrrer, og på den måte kan man som nævnt i Hebr. 4, «ved tro gå ind til hvilen».

Menneskeåndens «mange muligheter» vil først bli kjendt, når den under sin forbindelse med Kristus ved øvelser er gjort sterk i den Hellig-Ånd til at motstå mørkets magt, som jo også er uvidenhetens magt. Under ledelse av Guds Ånds lys og under den anden Adams levendegjørende utvikling vil den skride frem til at føre fuld kontrol med sjel og legeme, idet Kristus er helliget som Herre i hjertet.