Kristus som hode

Vi synger i en sang av Johan O. Smith: «Kristus er mitt hode vorden, uten ham gikk alt i stå.» Disse ordene uttrykker noe helt grunnleggende i et kristent liv: behovet for en levende forbindelse med Kristus som vårt hode. Uten denne forbindelsen blir livet lett ustabilt. Vi kan bli kastet hit og dit av ulike tanker, følelser og situasjoner vi møter. Omstendighetene får styre oss, og vi mister retning og ro. Men når vi er fast forankret i Kristus som hode, blir vi stående faste og urokkelige uansett hva som møter oss. Faste som Sions berg ved lydighet imot sannheten.

Gjennom denne forbindelsen kan vi begynne å kjenne hans virkninger i oss – hans stille dragelser, hans ledelse og hans fred. Midt i dette finner vi også vårt eget liv og kan miste det. Her kan vi tjene og gi, sette livet til for våre venner.

Som mennesker i kjødet har vi ofte et sterkt behov for å snakke med andre om alt – om valg, utfordringer og bekymringer. Vi søker råd og bekreftelse. Tenk hvilket liv det er derimot å være så grunnfestet i Guds ord at vi lar det få dømme, kløve og skille mellom sjel og ånd – slik at det som er av Gud får stå fast i oss.

En plante trenger næring for å vokse, og den kan vokse en stund i en potte ute. Men noen ganger ser man at dette ikke er tilstrekkelig. Det er ikke nok jord for røttene til å vokse seg dype og sterke. Da må planten settes om og plantes rett ned i jorda. Der får røttene god plass til å strekke seg og hente næring. Ofte ser ikke planten så fin ut i begynnelsen. Den kan se tørr, sliten og skrukkete ut. Men etter hvert som røttene får skikkelig feste, begynner det å skje noe. Ser man nøye etter, kan man oppdage små nye skudd. Veksten kommer ikke over natta. Planten trenger tid til å slå rot.

Slik er det også med oss. Det kan se litt stusslig ut på utsiden, men på innsiden kan det skje store ting. Selv om forandringen ikke alltid er synlig med en gang, arbeider Gud i det skjulte. Og ved Guds veldige behandling kan vi få skyte dypere og dypere røtter ned i ham. Der finner vi den næringen og styrken vi trenger for å vokse.

Å la Kristus være vårt hode betyr at det er til ham vi går med alt: Våre trengsler, vår nød, våre spørsmål og vår svakhet. Og det er fra ham vi mottar trøst, styrke og veiledning. Som det står skrevet i Fil. 2, 1-2: «Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens oppmuntring, er det noe Åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn, idet dere har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn.»

Og videre i Rom. 15, 5: «Men tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbilde.» Når Kristus virkelig får være hodet, formes også vårt sinn etter hans. Vi bindes sammen i kjærlighet, ydmykhet og enhet med andre troende. Det blir ikke lenger våre egne tanker og meninger som styrer, men hans liv i oss.

Dette er ikke noe vi får til i egen kraft, men noe som vokser fram når vi blir værende i ham. Derfor handler det ikke først og fremst om hva vi gjør i det synlige, men om hvem vi er forbundet med som hode.