Trøsten i Kristus

«Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens husvalelse, er det noe Åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn, idet dere har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn.» .

Det er bare i Jesus Kristus vi finner sann og evig trøst. Veien til denne trøsten er beskrevet i : «Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død.» Når Jesus ble prøvd, ydmyket han seg, og derved var han i stand til å finne sin menneskelige natur og bringe den i døden på korset.

I talte Jesus til jødene som var kommet til tro på ham om at sannheten kunne gjøre dem fri, men de begynte straks å rettferdiggjøre seg. Dersom sannheten han kom med krevde at de måtte ydmyke seg og erkjenne sin egen synd, ville de ikke ha noe med den å gjøre. Resultatet var at de forble treller.

Da Jesus fortalte disiplene om hva han snart skulle lide, sa Peter: «Gud fri deg Herre! Dette må ingenlunde vederfares deg! Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er meg til anstøt, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» . Trøsten Peter kom med var trøst for kjødet, ikke den trøst Jesus lengtet å få ved å oppgi sin egen vilje og gjøre Faderens vilje.

Vi kan komme i forhold hvor vår menneskelige natur vekkes; utakknemlighet, avind eller bitterhet osv. Da kan det ligge nære til for oss å ønske denne menneskelige trøsten. – Det du opplever nå burde ikke skje deg. – Du burde ikke behandles på den måten. – Jeg forstår ikke hvordan Gud kunne la deg gjennomgå noe slikt. – Den slags er bare trøst for kjødet, og oppmuntrer oss ikke til å følge Jesus i hans fornedrelse og død.

La oss være blant dem som velger trøsten som er i Kristus, og som velger å følge ham i hans fornedrelse. Da vil vi også få del i Guds barns herlige frihet.

Stephen Janz