Enhet og fred

Jesus ber i sin yppersteprestlige bønn om at dem som ved disiplenes ord kommer til å tro på ham, at de alle må være ett, likesom Faderen og Sønnen er ett. Vi ser også at det er ved den herlighet Jesus har gitt oss at denne enhet er mulig. Enheten er med Faderen og Sønnen og med de han har utvalgt: «Likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.» .

Det er ikke vanskelig å tro at det er en fullkommen enhet mellom Faderen og Sønnen. Men tror jeg virkelig at det er mulig for meg å bli ett i dem, og lever jeg slik at dette blir virkelighet i mitt liv? Jesus så dette som selve grunnlaget for at verden skulle tro at han var utsendt fra Faderen.

Vårt utgangspunkt er veldig langt borte fra dette, som skrevet er: «Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en; det finnes ikke én som er forstandig; det finnes ikke én som søker Gud; alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; det finnes ikke noen som gjør godt, det finnes ikke én eneste. Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å utøse blod; ødeleggelse og usselhet er det på deres veier, og freds vei kjenner de ikke. Det er ikke gudsfrykt for deres øyne.» .

Vi forstår at det ikke er mulig å skape slik enhet ved å komme til kompromisser mellom mennesker som gjør kjødets og tankenes vilje. Min egen vilje må ved korset gå dødens vei, slik at Guds vilje blir innsatt som den høyeste instans i livet mitt. Hans vilje er ikke i splid med seg selv. Den virker alltid slik i lemmene at det blir fred og harmoni i ett legeme. Han forlikte dem begge i ett legeme med Gud ved korset. I dette legemet er det kun én vilje som gjelder, denne vilje virkes fra hodet Kristus. Min vilje er full av fiendskap mot Guds vilje og kjenner ikke freds vei. Dersom Guds vilje skal gjennomføres, må korset virke. Der korset virker blir fiendskapet drept, så det blir fred, også der hvor ulikheter og motsetninger i utgangspunktet er store. Jesus bad; «skje ikke min vilje, men din» og «se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud». I kraft av denne vilje er vi blitt helliget. Vi blir utskilt og satt inn i det ene legemet. Paulus levde ikke lenger selv, men Kristus levde i ham. Forutsetningen for all enhet er at jeg opphører å leve etter min egen vilje. Da vil Kristus leve i meg og jeg i ham.

Jesus bad om at de som ved «deres ord kommer til tro på meg» alle måtte være ett. Johannes var en av dem som formidlet slike ord til oss, slik han skriver i : «Og livet ble åpenbaret, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og blev åpenbaret for oss – det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og dere, forat og dere kan ha samfunn med oss; men vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.» Han skriver videre i at «dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» Han gjorde det klart at apostlenes samfunn var med Faderen og Sønnen, og at dersom de ville ha samfunn med dem måtte de vandre i lyset, likesom han er i lyset. Det nyttet ikke å ta vare på noe av sitt eget eller synde litt i det skjulte. Alt måtte være i lyset.

Det var heller ikke snakk om å ha samfunn rundt noen læresetninger. Det var selve livet han forkynte dem, og som de måtte komme inn i selv dersom de ville ha samfunn. Han minnet videre om at dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv. En vandring i lyset betyr en stadig større erkjennelse og dypere renselse i Jesu blod. Da vil også selve livet bli mer og mer virksomt i oss.

Vi kan lese i Esaias 53 at når Jesus bar frem skyldofferet, skulle Herrens vilje ha fremgang. Det behaget Herren å knuse ham for at han skulle finne skyldofferet. Slik er det også i våre liv. Vi trenger livets forhold og Guds tukt over våre liv for å forstå bedre hans vilje og komme til et dypere samfunn og større enhet. Dersom det blir ufred rundt meg, har jeg ikke vært på plass i livets forhold. Da gjelder det å erkjenne, så Herrens vilje kan fortsette å ha fremgang.

Tore Aslaksen