Sommerstevnene

Enda en sommer har vi vært samlet på Brunstad, beriket med fellesskap og gode stunder sammen med venner fra hele verden. Det er oppbyggelig å se hvor stor glede vennene finner i å komme sammen til stevner, med åpent hjerte for det Gud vil tale. Blant slike mennesker åpenbarer Gud seg – og det har vi fått kjenne i rikt mål denne sommeren. Vi er dypt takknemlige til Gud for talerstolen han har gitt oss på Brunstad, og for alt det som blir lagt til rette for oss gjennom disse stevnene.

Denne sommeren fikk vi høre et kraftig budskap som stadig pekte i samme retning: at frelsen ikke stanser ved syndenes forlatelse, men fører oss videre – inn i et liv der Kristus selv får vokse fram i oss, og der vi som lemmer på hans legeme, bygges opp til han som er hodet.

Her følger et utdrag fra møtene.

Frelsen i Kristi legeme

Frelsen ved Kristi blod er godt kjent blant kristne. Men at Jesus kom med en dypere frelse og at vi kan bygges opp til å bli Kristi legeme som gjør Guds vilje, det er langt mindre kjent. Mange hører Guds ord uten å ta det riktig alvorlig. «Det går nok bra», tenker man, og fortsetter med å leve et religiøst liv i likegyldighet. Men her er det en stor forskjell som Kåre J. Smith løftet fram på en velsignet måte: Frelsen ved Kristi legeme, at han døde for oss, og frelsen i Kristi legeme.

«Derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunne hellige folket.» . Jesu blod gir oss syndenes forlatelse, og dette er godt og nødvendig. Men dette var ikke egentlig det nye Jesus kom med. Syndenes forlatelse fantes også i den gamle pakt. Jesus kom for å gjøre Guds vilje og for å vise oss en vei, slik at vi også kan komme inn i Guds vilje med våre liv. «Ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle.» . Evangeliet er derfor større enn bare syndenes forlatelse; det er frelsen i Kristi legeme, der vi bygges opp til å gjøre Guds vilje.

Derfor lyder formaningen: La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! . Der, utenfor leiren møter vi korset. Det var der fiendskapet ble drept, der skyldbrevet med sine bud og forskrifter ble naglet fast. . Vil vi bare bli helliget ved hans blod, skjer det ingen forvandling i oss – slik det heller ikke skjedde med folket som ble helliget ved bukkers blod under den gamle pakt. Men går vi ut til Jesus på korset, blir vi korsfestet med ham, og får del i samme lidelser, samme død og samme liv. Da slutter vi å leve for oss selv, og Kristus får leve i oss. . Alle som kommer inn i dette livet, får del i den frelsen Jesus kom med.

Det var en ekte kamp Jesus måtte føre for å gjøre denne frelsen mulig. Han innviet en ny vei ved lydighet i sitt kjøds dager, med lidelse og bønn, og derfor ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham. . Da han ga avkall på det å være Gud lik og fornedret seg selv, viste han oss veien. Denne veien er ikke bare Jesu vei, men også vår. På denne veien fullførte Jesus Guds frelsesverk for menneskene. . Dette kalles gudsfryktens hemmelighet, en hemmelighet som er nesten helt glemt blant kristne i dag. . Hvem vil gå den samme fornedrelsens vei som Jesus gikk?

I en slik frelse i Kristi legeme kommer vi til frukter som blir til velsignelse for de vi er satt sammen med. «Ikle dere da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre …» . Hvor ufattelig det er at vi kan komme inn i dette livet!

«Men våk hver tid og stund, og bed, så dere kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!» . Måtte Gud gi oss kraft og Ånd til å følge Jesus på denne veien, slik at vi ikke blir stående ved begynnelsen av frelsen, men kommer inn i frelsen i Kristi legeme.

Hører vi dagen til?

«Men vi som hører dagen til, la oss være edrue, ikledd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm; for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, han som døde for oss, forat vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.» .

Man kan være opptatt med spørsmålet om når Jesus skal komme igjen. Og vi vet at hans komme er nærmere i dag enn i går. Men apostelen Paulus vender oppmerksomheten mot noe langt viktigere: Er vi blant dem som hører dagen til – de som når fram til frelsen i Jesus Kristus?

Paulus skriver videre i det andre brevet til tessalonikerne om «vår samling hos ham» og formaner oss til ikke å la oss skremme av rykter om Herrens dag. Kristi brud må samles til ham før Herrens dag kommer. Hun skal gjøre seg rede til å møte Jesus. Derfor er ikke det avgjørende å kjenne dagen eller timen, men å leve slik at vi er rede som Kristi brud. .

Det finnes bare to veier som man kan gå på, to åndsretninger som virker i denne verden. Den ene er Jesu vei: han gikk lydighetens og ydmykhetens vei. Han ga avkall på det å være Gud lik og fornedret seg selv inntil døden på korset. . Den andre er Antikrist sin vei, som går i motsatt retning. Den opphøyer seg selv over alt som blir kalt gud eller helligdom, forkaster lydigheten, og leder menneskene bort fra Kristi bud. Derfor finnes det i grunnen bare to veier, ydmykhetens vei og hovmodets vei.

Så lenge Kristi legeme er på jorden og har Kristus som sitt hode, holdes antikristens ånd tilbake. Den ånd har vært virksom helt siden apostlenes tid. Den viser seg der Guds nåde blir forfalsket og menneskene ledes bort fra Kristi bud. Man mener at det er nåde nok hos Gud, og at det ikke er så viktig hvordan man lever. Men hva vil vi med nåden dersom vi ikke vil høre sannheten om oss selv?

Det er ikke nok å være begeistret for Jesu blod og den veldige nåde som finnes i syndenes forlatelse, dersom vi ikke samtidig elsker sannheten om oss selv. Guds nåde er ikke gitt for å dekke over et liv i synd, men for å føre oss til frelse fra synden. «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» . «Og skikk dere ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» . Bare den som tar imot sannheten og lar seg tukte av Gud, blir fornyet i sitt sinn og blir helliggjort ved Ånden.

Det er kjærligheten til sannheten som bevarer oss. Den som elsker sannheten, søker ikke å rettferdiggjøre seg selv, men lar Guds lys få avsløre det som må renses bort. Da blir formaninger en hjelp og ikke en belastning, og Guds nåde får gjøre den gjerningen den er gitt til – å føre oss inn i Kristi liv.

De aller fleste tåler ikke å bli opplyst av sannheten. Slik var det også på Lots tid. Han satt i porten og forsøkte å advare de ugudelige, og selv Lots egne svigersønner tok ikke advarselen alvorlig. De trodde at Lot bare spøkte. . Likevel kom dommen brått. La det ikke være slik med oss. Nådens tid varer ikke evig. Herrens dag kommer. Vi skal bruke denne tiden til å forberede oss. De som elsker sannheten om seg selv, lar seg tukte, og bærer siden rettferdighetens salige frukt. .

Vi lever i en tid hvor tegnene forteller at Herrens komme nærmer seg. Men vårt kall er først og fremst å gå i Jesu fotspor. Når vi vandrer i lyset, arbeider på vår frelse med frykt og beven og lar sannheten forme oss, da hører vi dagen til. Da kan vi også løfte hodet med glede, fordi vår forløsning stunder til. .

Kalt til landet

Gud frelser oss ikke bare fra skylden fordi vi har syndet; han kaller oss til et nytt liv i Kristus. Som Paulus skriver: dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt! . Men hvor mange er egentlig kommet inn i dette nye livet?

Kåre J. Smith brukte Israels historie som forbilde på den kristnes vei. Da Gud førte folket ut av Egypt, var målet ikke bare å befri dem fra trelldommen. Han hadde lovet dem et land å eie og leve i. Likevel vendte en hel generasjon om ved grensen. De hadde sett Guds mektige gjerninger gang på gang, men Hebreerbrevet er tydelig: det var vantroen som stengte dem ute. Les Hebr. 3.

Dette er skrevet til lærdom for oss, og det er merkelig at den samme historien gjentar seg igjen og igjen, tusenvis av år senere. Paulus viser hvordan Israels historie er skrevet som en advarsel til oss. . «Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» . Også i dag kan en kristen glede seg over syndenes forlatelse og likevel bli stående utenfor det Gud vil føre han inn i. Det er mulig å være kommet ut av «Egypt», men fortsatt leve et liv som preges av ørkenens nederlag, uro og knurring.

Gud kaller oss til noe mye større enn dette. Skal vi innta det lovede land, må vi være levende i vår ånd og leve bevisst for Gud. «Dere har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la dere fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så dere kan tåle den.» . Gud vil føre oss inn i Kristi liv, der Ånden former oss og gjør oss delaktige i hans natur.

Jesus kalte oss ikke bare til å tro på ham, men til å bli hans disipler. Den som vil følge ham, må gi opp sitt eget liv for å gjøre Faderens vilje. . Dette er ikke et menneskelig forbedringsarbeid, men et liv hvor Kristi Ånd virker i oss. «Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i dere; men har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til.» . Etter hvert som vi vandrer i lydighet, blir legemets gjerninger dødet, og Kristi liv får større rom i oss. .

På samme måte som Israel måtte innta landet litt etter litt, er også helliggjørelsen en vandring. Fienden ble ikke beseiret på én dag, men Gud hadde allerede gitt folket landet. Slik får også vi gå fra seier til seier når vi holder fast på troen og lar oss lede av Ånden. «Forat dere ikke skal bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.» . Trengslene vi møter, er ikke et tegn på at Gud har forlatt oss, men en anledning til at troen kan prøves og styrkes.

Målet med evangeliet er at Kristus skal få et legeme på jorden – et folk som lever for ham, bygges sammen av Ånden og gjenspeiler hans liv. Gud vil føre oss til modenhet, slik at Kristi liv blir synlig i oss og ved oss.

Ta deg i vare!

«Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke; men den som er født av Gud, tar sig i vare, og den onde rører ham ikke.» . Faren ligger ikke i det de andre gjør mot oss, men i det som kan få plass i vårt eget hjerte. Derfor lyder formaningen: Ta deg i vare!

Apostelen Peter formaner oss til å gjøre det gode og stiller et tankevekkende spørsmål: «Og hvem er det som kan gjøre dere ondt såfremt dere legger vinn på det gode?» . Når vi møter urett, får vi samtidig en anledning til å gjøre det gode. Dersom vi velsigner i stedet for å gjengjelde, har ikke det onde seiret. Da har det tvert imot blitt en anledning til vekst og til å samle skatter i himmelen. Tenk at det er fullt mulig å hellige Kristus som Herre i våre hjerter uansett hvordan mennesker møter oss!

Det eneste som virkelig kan skade oss, er om det onde får oss til å synde. Dersom vi lar oss drive til bitterhet, vrede eller hevn, har vi blitt overvunnet. Men overvinner vi det onde med det gode, har vi vunnet en seier som har evig verdi. .

Josefs liv er et sterkt vitnesbyrd om dette. Selv om hans brødre tenkte ondt mot han, kunne han si: «Gud tenkte det til det gode.» . Gud kan vende selv de vanskeligste forhold til noe godt, når vi holder fast ved å gjøre det gode og overgir vår sak til ham.

Bileams historie viser den samme sannheten fra en annen side. Ingen kunne forbanne det Gud hadde velsignet. Det visste Bileam. Istedenfor å forbanne Israel, lærte han Balak å forføre folket til å synde. Først da Israel lot seg lokke til synd, mistet de beskyttelsen fra Gud. 4. Mos. 25. Slik er det også i dag. Det eneste vi virkelig må frykte er synden. Ingen menneskers ord eller handlinger kan skille oss fra Guds velsignelse dersom vi blir bevart i Kristus.

«Men hører dere Kristus til, da er dere jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» . Vi er kalt til å være Abrahams ætt. Derfor er også vårt kall å velsigne. Når vi vandrer i Ånden, tar oss i vare og ikke gir rom for synden, kan det onde ikke få makt over oss. Da bevares vi i Guds fred, og Kristi liv får komme til syne gjennom oss. Alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud og er kalt etter hans råd. Slik blir vi likedannet med Jesus. .

Har du forlatt din første kjærlighet?

Kåre J. Smith minnet oss om at Guds rike er fast og urokkelig. «Men dere er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,» . Sion er selve uttrykket for dette: Et rike der Guds ord er grunnfestet i himmelen for evig. . Alt det Gud lovet Abraham og Israel, står fast til evig tid. Slik er det også med løftene i den nye pakt. De står faste og forandrer seg ikke. Men hvordan kan vi holde fast ved disse løftene?

Guds ord må bli grunnfestet i våre hjerter. Vi som er blitt Jesu disipler, skal lyde Guds ord og følge hans bud. Da blir vi faste og urokkelige, alltid virksomme i Herrens gjerning. Og løftet vi er kalt til å arve, er å få del i guddommelig natur. . Det er det aller mest faste og urokkelige som finnes.

«Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.» . Uten tro, håp og kjærlighet blir vi tapere i livets mange prøvelser. Det er lett å synke ned i et liv preget av religiøsitet, der man gjør alt av vane uten å ha kommet til et personlig liv med Jesus. Da faller man når fristelsens stund kommer. Men med tro, håp og kjærlighet kan vi bli stående faste.

Engelen for menigheten i Efesus fikk et godt vitnesbyrd; han hadde tålmodighet og utholdenhet i arbeidet, en nidkjærhet som ikke tålte de onde, og evne til å avsløre falske apostler. Og likevel hadde Jesus dette imot han: Han hadde forlatt sin første kjærlighet. . Her ser vi at det er mulig å gjøre mye godt og mange gode gjerninger uten å ha en brennende kjærlighet til Jesus Kristus. Derfor må vi spørre oss selv: Hva er denne første kjærligheten?

Det er å ha Jesu navn for øye i alt vi gjør, uten noen gang å søke vår egen ære. Det er å høre sin elskedes røst med glede, å gjøre hans vilje med glede og å ha sin plass i hans fortrolige råd med glede. Så lenge engelen i Efesus hadde denne kjærligheten, gjorde han alt for Jesu navns skyld. Han ble ikke trett og tenkte ikke på seg selv. Men litt etter litt begynte han å tenke på sitt eget navn – og da begynte frafallet.

Når vi står i den første kjærlighet, finner vi også tilbake til de første gjerningene, de som er Gud til behag. Da kommer vi til et liv fylt av Kristi dyder. . Det er å bære seierens krone. Uansett hvor vi står i livet, er det å ha Jesus som vår første kjærlighet selve pantet på et lykkelig liv – et liv vi må holde fast ved i alle livets omstendigheter. Et liv i den brennende første kjærlighet til Jesus bærer Åndens frukt; kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, godhet, trofasthet, saktmodighet og selvbeherskelse. De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. .

Å bevare den første brennende kjærlighet til Jesus helt til det siste er et alvorlig kall – og selve grunnlaget for et liv som står fast og urokkelig.

Et legeme i vekst

Frelsen skjer i legemet – og menigheten er Kristi legeme. Mange måler menigheten med et menneskelig mål, som om den bare var en organisasjon blant andre. Men da mangler man den åndelige dimensjonen, for det er der frelsen i hans legeme ligger skjult. Paulus ber om at våre hjerters øyne må bli opplyste, slik at vi kan forstå hvor rikt det håpet er, som vi er kalt til, og hvor overveldende stor Guds kraft er for oss som tror. . Kristus er gitt som hode over menigheten – hans legeme. Og selv om hodet er fullendt, er legemet fremdeles i vekst og utvikling. .

Veien Jesus gikk er tydelig og klar – han gikk korsets vei. «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste sig som seierherre over dem på korset.» . «Han som fór ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt. Og det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse.» . Alle som vil være lemmer på dette legemet, må selv følge samme vei som han gikk. De får erfare at Kristi død må virke i deres indre, for at Kristi liv skal komme til syne. .

Det er stort når et menneske kommer til den overgivelsen at det blir et lem på dette legemet. Da begynner et virkelig arbeid i vedkommende under Åndens ledelse. Kjenner man på at man ikke får noen utvikling i menigheten, er svaret aldri å skylde på andre. Løsningen er å komme nærmere Kristus som er hodet, for alle på hans legeme får tilmålt sin egen gjerning av Gud. Kommer vi til erkjennelse av vår egen synd, i stedet for å tenke «de andre forstår meg ikke», da kommer vi til en virkelig utvikling i vårt eget liv. Ånden vil lede oss til hele sannheten. Men vi må selv elske sannheten og la den vise oss det som må dødes i vårt eget liv, slik at Kristi liv kan komme fram.

Målet for denne veksten er at «vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, forat vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster,» . Det finnes mange lærdommer og retninger som ikke har noe med Kristi legeme å gjøre. Veksten skjer ved at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter vokser opp til ham som er hodet, Kristus. .

Hele legemet sammenføyes og bindes sammen ved hvert bånd Kristus gir, og vokser sin vekst i kjærlighet, alt etter den gjerning som er tilmålt hver enkelt del. . Det er evige uløselige bånd. Bare synden kan bryte dem. Har du Jesus som hode, får du din egen gjerning.

Alle kan få del i denne veksten – ikke ved å vente på at andre skal forandre seg, men ved selv å bli mottakelig for det Sannhetens Ånd vil vise oss om oss selv. Da vokser vi sammen opp til han som er hodet for dette herlige legemet.

Ferdig med synden eller frelst synder?

Dette er et avgjørende spørsmål vi alle må ta stilling til. Men for mange er det også en hemmelighet – det apostelen Paulus kaller gudsfryktens hemmelighet. «Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.» . Det forblir en hemmelighet for oss så lenge vi ikke tar imot formaningen Jesus kom med: «Ta mitt åk på dere og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal dere finne hvile for deres sjeler.» . Men hva er det egentlig vi skal lære av Jesus?

Menneskets grunnleggende synd er hovmodet. Det er dette hovmodet som ligger bak mange av de plagene og problemene menneskene sliter med, og som har ødelagt utallige liv. Jesus kom ned til jorden nettopp for å gjøre ende på hovmodet, og for å innvie en vei som befrir oss helt ut fra synden. Skulle han sette oss fri fra de fristelsene vi kjemper med, måtte han selv få del i det samme kjødet – av Davids ætt, med alt det innebar. «Ettersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.» .

Gjennom hele sitt liv fornedret Jesus seg i alle situasjoner han kom i, ved stadig ikke å gjøre sin egen vilje, men Guds vilje. Denne veien førte fram til Jesu død, og der ble han opphav til en evig frelse – en frelse som setter oss helt fri fra synden. . Det er nettopp på denne fornedrelsens vei at gudsfryktens hemmelighet ligger skjult, der kommer vi hovmodet som bor i vårt eget kjød til livs. Dette er Guds visdom, den skjulte, som blir til en herlighet for oss. .

For å få del i denne åpenbaringen må det skje en sinnsforandring i vårt liv. Vi må væpne oss med den samme tanke som Kristus hadde, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. . Hvem forstår egentlig dette midt i de daglige situasjonene vi møter? De fleste tenker at det ikke er så nøye – Jesus har jo fullbrakt verket, og det er nåde nok hos Gud. Og istedenfor å bli ferdig med synden, nøyer man seg med å regne seg som en frelst synder, og forblir dermed en synder resten av livet. Apostlene forkynte noe annet. Johannes skriver: «Mine barn! dette skriver jeg til dere forat dere ikke skal synde.» . Dette er et budskap om å bli ferdig med synden.

Her er det viktig å skille mellom to ting. Johannes skriver: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss». . Å ha synd – det vil si synd som ennå bor i vårt kjød og som Gud vil rense oss for – er noe vi alle må erkjenne og kjempe mot hele livet. Det er noe helt annet enn å gjøre synd, det vil si bevisst å fortsette å leve i synd og regne med Guds nåde som en underbyggelse for det. Om det siste sier Johannes: «Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.» . Det er nettopp denne bevisste synden Jesus kom for å gjøre ende på – ikke ved at vi later som vi er syndfrie, men ved at vi ikke lenger gir etter for synden.

Det finnes ingen synd som er så stor at Jesus ikke kan tilgi den. Det er en stor nåde, og vi skal holde fast på troen på det. Det er godt å erkjenne når man har falt i synd og latt seg bedra av syndens svik. Det gjelder både overfor oss selv og overfor andre. Men uten en dyp erkjennelse av sannheten forblir man en synder, slik Jesus selv sier det. Les . Uten denne sannhetserkjennelsen får man aldri øynene opp for denne hemmeligheten, og trenger da heller ikke Jesus som sin Mester og Frelser.

Evangeliet er tydelig og klart: Jesus kom for syndens skyld, for å gjøre ende på synden. Han fant en evig forløsning ved selv å gå dødens vei. Vi er kalt til å følge i hans fotspor, og slik bli ferdig med bevisst å synde, samtidig som vi hele livet lar oss rense fra den synden som ennå bor i vårt kjød. Da blir vi selv vitner om denne gudsfryktens hemmelighet.

Marc Tombre