Livet er håpefullt

Vi er kalt til at Jesu liv skal åpenbares ved oss og i oss. Som Paulus skriver: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Gal. 2, 20.

Når en er blitt disippel og vil gjøre det gode, vil en likevel erfare det samme som Paulus: at det onde ligger en for hånden. Da kan situasjonen se håpløs ut. Men midt i dette står Guds løfter faste. Det Gud har sagt i sitt ord, det vil han også gjøre. Abraham erfarte dette da hans tro ble prøvd. Det står om ham i Rom. 4, 18: «Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som sagt var: Så skal din ætt bli.» Og videre i vers 21 står det at han «var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre.» Slik skal også vi holde fast ved bekjennelsen av vårt håp. Vi kan til og med rose oss av våre trengsler, slik Paulus skriver: «… vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp, og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt.» Rom. 5, 3-5. En kan spørre: Hvordan kan vi vite at trengslene virker tålmodighet? Svaret er enkelt: Fordi Guds ord sier det.

I tro på Guds ord følger vi derfor formaningen i 1. Pet. 4, 1: «Da nå Kristus har lidt i kjødet, så væpne og dere dere med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» Derfor gjelder det å holde tålmodig ut i trengslene. For vi vet at når vi lider i kjødet, blir vi ferdige med synden. Selv om vi ikke alltid forstår det eller føler det slik, at det å holde fast ved det gode i den enkelte situasjon virker noe. Men da kan vi ha det som Abraham: Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, var han også mektig til å gjøre. Gud sørger for at Jesu liv kommer fram i oss når vi oppfyller betingelsen i tålmodighet. Derfor er livet håpefullt — ikke fordi alt alltid føles lett, men fordi Guds løfter står fast, og fordi han fullfører det verk han har begynt i oss.