Bedrøvelse

Hvor stor er sorgen og nøden; først over mine nederlag, og siden over min egen natur? I skriver David, at Gud er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han vil frelse dem som har en sønderknust ånd.

Gud har altså bestemt seg for å holde seg nær til dem som har et sønderbrutt hjerte og en sønderknust ånd. Dette må bety, at det behager Gud å være i nærheten av en slik tilstand.

Sigurd Bratlie skriver i boken Bruden og Skjøgen: «Det viser seg straks, at de nyfrelste får mye å kjempe med, både vaner og fristelser, og det blir nok mange nederlag – gjerninger som hører det gamle liv til. Dette blir likt for dem alle; men der er noe som ikke er likt, og det er sorgen over nederlagene. Noen tar det mere overfladisk enn andre.»

Johan Oscar Smith skriver derfor i 1909: «Her må mer til enn en ettermiddags bedrøvelse over et og annet som ikke går etter ønske ...»

Altså må det være en dyp lengsel etter forlikelse med Gud, og senere å bli frelst ved Jesu liv. Forlikelsen får vi del i, når nøden over våre nederlag er så stor, at vi kommer til Kristus og ber om å bli forlikt ved hans død. Da mottar vi tilgivelse for våre synder. Dette er en herlig forløsning. Men nå begynner også frelsen ved hans liv. Sorgen og nøden må være like stor her, slik at min natur og tilbøyeligheter blir renset ut, og at det guddommelige liv, som jeg er kalt til, kan begynne å komme fram i min ferd i dagliglivet.

I skriver Paulus om en «bedrøvelse etter Guds sinn» – en bedrøvelse som virker omvendelse, harme, frykt, lengsel og nidkjærhet. En sann bedrøvelse/sorg virker dette. Når jeg ser legemets gjerninger i min tjeneste, må det mer enn en «ettermiddags bedrøvelse» til. Der må jeg ha dette sønderknuste hjerte og denne sønderbrutte ånd, så det vekkes en nidkjærhet mot de tilbøyeligheter – hardhet, mangel på kjærlighet osv. – som ånden viser meg. Står jeg i dette arbeidet, vil jeg mer og mer bli lik min Mester.

I sier Gud, at han bor hos den knuste i ånden og bøyede, for å kalle de bøyedes ånd og de knustes hjerte til live. Det er altså et kolossalt håp for de sørgende i Sion, nemlig at Gud skal skape noe nytt, at Hans dyder og liv, kan bli en del av oss.

Må vi løpe som kun én vant prisen på denne løpebane, så vi kan bli til ære for vår førstebroder og forløper, Jesus Kristus.

John Østermark Larsen