Et sammenhengende hele, eller et usammenhengende meningsløst, brokete virvar.

På en av disse to måter fortoner tilværelsen seg for hvert menneske. —

På grunn av dårskap og manglende hengivelse til Gud, finner man ikke livets sanne mening. Man finner ikke sammenhengen i alt det man møter på sin vei.

Ved Guds visdom derimot, finner man sammenhengen, som kort og godt er denne: 1) Gud er rik på alt som godt er. 2) Mennesket er fattig på disse goder. 3) Jeg er Guds lykkelige tjener, hvis eneste tjeneste, og store glede, består i å øse levende vann av Guds bekk — som alltid er full — og dele ut til alle og enhver som vil ta imot.

Ved denne sanne visdom og godhet bortfaller alle om og men og ethvert hvorfor, alle problemer og komplekser, alle skuffelser og alle anstøt.

Hva jeg enn møter, hva enn hvert menneske sier og gjør, så blir det dog i det uendelige bare dette ene og samme for meg: Med glede å ose av den uuttømmelige kilde, å gi til enhver. —

Gud er rik. Det forandrer seg ikke.

Mennesket er fattig, og trenger alt mulig godt. Det forandres ikke.

Jeg er hans lykkelige tjener (forvalter) som deler ut. Det forandrer seg heller ikke. For det er godt å gjøre godt. Det gir mersmak. Visdommen liker å gjøre vel. Det er dens trivsel. Og den er altfor forstandig til å vente å finne vann i sprukne, tørre brønner. —

Uten Guds visdom venter man å finne det gode hos menneskene, og blir derfor dypt skuffet, såret, krenket, motløs, fortvilet og forvirret. Da er man i sannhet en dåre, og det hele fortoner seg som en uendelig, sydende heksegryte. Man har gjerne forskjellige ideer og idealer og meninger som man forfekter. Men etter hvert ser man det uholdbare ved alt dette. Det svikter og brister. Det stemmer ikke.

Det er i sannhet som skrevet står i Salmene: «Menneskehjelp er forfengelig», og som det står i Jakobs brev: «All god og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra Lysenes Fader.»

En alminnelig olding i denne verden, han er blitt vis av denne verdens visdom. Og denne visdom består i at han har sluttet å håpe og tro på noe av alt det menneskene har å fare med, han har sluttet å lete etter levende vann i deres sprukne brønner. Han har sluttet å kjempe for noe og å påstå noe. Han er fortrolig med at alt hos mennesket er forfengelig og sviktende. Han har gitt opp, og er blitt stille og rolig.

Han har sluttet med forgjeves å lete etter vann i sprukne brønner, men har ikke funnet kilden med levende vann.

Hadde han funnet denne, hadde han hatt Guds visdom, og hadde da vært ivrig opptatt, inntil enden, med å bringe lægedom fra Gud til alle og enhver som ville motta den. —