Ordnet menighet

Ordnet menighet.

En hører av og til det blir sagt: Har de ordnet menighet? Nu skal vi snart få ordnet menighet, o.s.v. Hva mener man da? Jo, at medlemmene blir innskrevet i protokoll, at det blir valgt inn forstander og eldste, diakoner etter «bibelsk mønster» og får satt et navn på det. Så kan det bli anerkjent av staten, og de kan få vielsesrett. Så mener de å ha menighet i bibelsk betydning. Dette bedrag lever tusener av kristne i, og denne menighet er som deres øyesten. Ve dem som rører ved den.

Sannheten er at det er en menneskelig ordnet forsamling, delvis etter bibelsk mønster. Menigheten er Kristi legeme, hvor Jesus er hode, Ef. 1, 22—23, så det må i alle fall bli ham som ordner den, om den skal ordnes. Men kan man ordne et legeme? Ja, det er det de gjør når de syr dukker, og mange av disse dukkene kan se svært livfulle ut, men det er et bedrag. Slik er det og med disse av mennesker ordnede menigheter etter «bibelsk mønster».

Kristi legeme kan ikke ordnes, det må fødes ved sannhets ord. Jak. 1, 18. Paulus var her en Kristi medarbeider, og han måtte atter føde Galaterne med smerte, inntil Kristus vant sin skikkelse i dem. Gal. 4, 19.

Gud la hver dag til menigheten de som lot seg frelse. Når det har vært vekkelse, og en flokk blir født på ny, så kan en ikke innsette disse spebarn til det ene og annet. Hvem kjenner vel deres troskap og nådegaver? Og aller minst kan disse spebarna selv gå til valg og innsette hverandre. Men er det da en Paulus eller Timoteus eller Titus hos dem, som kan føde dem ved sannhets ord til Kristus vinner skikkelse i dem, da vokser hver enkelt frem ettersom de lar seg frelse, til den tjeneste Gud har kalt dem til. Den frihet er nemlig tilstede der hvor Herrens Ånd er, og de kan bli forvandlet. 2. Kor. 3, 17—18.

En ting er jo vitterlig, at alle disse som er født på ny, ikke har seier over synd. De lyver når de kommer i knipe, blir sinte, gjør personsanseelse, hykler, er herskesyke, pengekjære, tar hensyn til slekt og venner, er bekymret, o.s.v. Dette er jo ikke Kristi lemmer, men lar de seg frelse, så er de lagt til menigheten, og etterhvert som frelsen skrider frem, kommer også Kristi legeme, som er menigheten, mere og mere til syne. Den som baktaler, er ikke Kristi munn, men lar han seg frelse, blir hans munn til Kristi munn. Den som arbeider for å skaffe seg jordiske herligheter, hans armer og ben er ikke Kristi armer og ben, men lar han seg frelse, da blir de til Kristi armer og ben, o.s.v.

Når Åndens verk således får pågått en tid, så kan en Paulus og Titus se hvilke tjenester Gud har utsett dem til. Det er ikke sikkert de andre kan se det, men da kan Paulus eller Titus innsette dem, d.v.s. gjøre forsamlingen oppmerksom på hvem Gud har innsatt. Ef. 4, 11.

Denne Åndens frihet er helt utelukket i disse menneskelige ordnede forsamlinger. En har sagt: Da vekkelsen brøt ut, kom Ånden over skomakeren, skredderen og skurekona, og det var frihet for dem til å tale. Men neste generasjon lagde bibelskoler og innsatte pastorer, så forsvant Åndens frihet, og neste generasjon ble verdslig.

Dette er sant, utglidningen skjer bare meget hurtigere. I dag er møtene så programisert at det er ingen anledning til å komme med det ord som Gud har gitt en. Da må en være pastor eller predikant. Men hvem har fått makt til å binde Åndens virkninger bare til en predikant, fordi om han står avertert? Skal ikke hvert enkelt lem leve etter Åndens virkninger? Men om Ånden skulle utse seg et redskap av medlemmene i forsamlingen til å si det som skal sies, så er det ordnet så godt at han ikke kommer til. Og om Ånden har forkastet predikanten, så er det ordnet så godt at han kan stå og preke like til hans synder blir åpenbare for alle, og i mange tilfeller lenge etterpå der.

«Hvordan er det når I kommer sammen, så har enhver av eder noe.» I er et kongelig presteskap, forat I skal forkynne hans dyder. 1. Pet. 2, 9. Denne Åndens frihet er forlengst ordnet bort, og de fleste liker å ha det således. Jer. 5, 31. Da har de intet ansvar uten det å gi i kollekten, og de kan alltid ha en predikant til å trøste seg i deres synder. Forsamlingen er så godt ordnet at de kan makte å betale den ene predikanten dyktigere enn den andre til å sy hetter over enhver høyde. Esek. 13, 18—23. Og når de riktig er styrket i at Gud ikke kommer deres synder i hu, så de øyner bare «fred, fred», da står jubelen riktig i taket. Så har de hatt en god predikant og et godt møte.

Sant er det som én har sagt: «Den ytre bekjennelse er blitt manges liksvøp, og den livløse formen deres likkister.» De har formet det så godt at de risikerer ikke at en Paulus eller Johannes uten medlemskort skal få minne dem om deres gjerninger. 3. Joh. 9—10.

Men det finnes rettferdige sjeler som sitter motløse i disse vel ordnede forsamlinger. Nu er tiden kommet til å rive dekket ut fra fuglefangerens hender og belyse disse såkalte bibelske menigheter. Flere og flere får sine øyne åpne og flyr fra Babel. Disse kvidrer av hjertens lyst i Åndens frihet, hvor de kan få lov å tjene etter den nåde Gud gir. Ja, Gud skal visselig se til sitt vanrøktede folk og berede dem til møtet i skyen.