I bakevjen.

I døvannet eller bakevjen er menneskene også virksomme, men kommer aldri til nye landskaper. De er i drift på samme område, men kommer seg ikke ut av det. Der trengs ingen anstrengelse til denne virksomhet.

De lutes mot døden likesom en stokk som drives omkring på samme flekk.

Blir den ikke revet med av fossen så den kommer i levende drift, vil den omsider bli så full av vann så den sekker til bunn.

Man kunne tro at de ikke beveget seg der i døvannet, men det er stadig litt bevegelse.

Hvorfor da hete døvann?

Jo, de finner sin død der.

Det er slike vanemennesker, som heller synder enn å lide. De kan gå på møter, gjøre meget godt, de gjør allikevel ikke mer enn det som passer for seg. Skal de gjøre noe mer enn det de vil, blir det grin og utidighet.

Får de en formaning, kan de gå furtne og fornærmet i lange tider, inntil det går av dem. Slik drives de om i dette dødens vann (kjødet). Der vil de finne sin død, om ikke Kristus får løst dem ut med sitt levende vann. Er du i dette avgrunnens favntak? La da Kristus fri deg ut, før døden omslutter deg.

Da kommer man inn i Åndens drift, og til stadig nye landskaper. Da blir det ikke trist og ensformig. Nei, da blir livet interessant og innholdsrikt. Først da blir livet verdt å leve. — Må Gud gi oss nåde til å drives av ånden, det levende vann, som fører oss til et evig liv.