Såtiden.

«Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett.» Gal. 6, 9.

Den store faren ligger i det å gå trett; for såtiden er ofte hard og lang. Alle har vi en spesiell tjeneste i menigheten, og alle er vi satt på en plass i det daglige livet hvor vi må holde ut. Der gis det stadig anledninger til å være gode. Noen frø hit og noen frø dit kan alltid spredes i form av ord og gjerning. Er vi trofaste, skal vi omsider høste «de gulnende marker.»

Du som legger vinn på dette livet, synes nok ofte det ser nytteløst ut. Menneskene synes å være helt upåvirket, og ikke synes du det blir noe greie på deg selv heller. Du fristes til å gå trett, og da er det fort gjort ikke å ta det så nøye lenger. Men her må vi gripe troen og ikke akte på hva vi føler og synes. En såmann ser heller ikke mere til den skjønne utsæd, bare svart og trøstesløs jord. Men vi må trøste oss med at dette er en naturlig nødvendighet. Bli ikke trett i denne tid, men bare så alt hva du evner!

Paulus kaller dette for å så i Ånden, og i Gal. 5, 22 regner han opp noen av de frukter som begynner å vise seg når vi er utholdende. Les det! — Disse frukter blir vårt personlige eie, en del av oss selv, vår natur.

Kanskje noen av de du arbeider sammen med, blir frelst på grunn av ditt eksempel. Kanskje du har vært til oppmuntring for noen som holdt på å gi opp. — —

Må vi være trofaste i såtiden, så høsten blir mangfoldig, og vi skal juble og lovsynge Gud sammen med de hellige evindelig og alltid.