Varslet av Gud.

«Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennu ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus! —.» Hebr. 11, 7.

I Noahs dager var jorden fordervet for Guds åsyn, full av urett, og menneskets tanker og påfunn var onde den hele dag. Da satte Gud seg fore å gjøre ende på alt kjød. Men Noah fant nåde for Herrens øyne. Han var rettferdig og ulastelig blant sine samtige. Noah vandret med Gud.

Noah var i besittelse av det som få hadde, og som reddet ham fra Guds dom, han hadde et hørsomt øre. Gjennem dette fikk han varselet om det som skulle komme.

I presten Eli’s dager var Herrens ord dyrt; av syner (varsler) var det lite. Og uten åpenbaring blir folket tøylesløst. Israel var derfor glidd ut i ugudelighet og lovløshet, så deres synd var meget stor i Herrens øyne. Men Gud fant ikke øre så han kunne varsle sitt folk. Eli var blitt gammel og sløv, så gjennem han kunne ikke Gud nå fram. — Så oppreiste Gud Samuel — og han kunne si: Tal, din tjener hører! — Og folket ble frelst fra filistrenes hånd. Siden kunne Samuel si at hørsomhet er bedre enn fettet av værer.

Til menighetene i Lille-Asien het det: Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene. — Men det var ikke mange lenger som kunne ta imot og formidle Guds varsler. Menighetens hørende ører, Peter og Paulus, var borte. Derfor var hele Efesermenigheten — hvorom det en gang kunne sies at deres kjærlighet var viden kjent — nu falt fra den første kjærlighet. Gud hadde i tide varslet dem — men øret manglet. Sardes var på vei til å dø, og Laodikea sto i fare for å bli utspydd av Jesu munn — alt på grunn av manglende hørsomhet. Og det tok ikke lang tid før alle var oppslukt av de glupende ulver som Paulus hadde varslet om.

Som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være. — — —

Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet. Nu trykker Gud atter igjen et varselens tegn i hørende ører. Der har vært mange som har sagt seg å ha åpenbaringer om de siste tider; men det har vist seg bare å være menneskeord. Det er mer blitt et folkestimlende emne enn et varsel om å bygge en ark til frelse den dagen Guds vredesskåler tømmes over jorden.

Nu har Ånden i mange år varslet menigheten med tydelige ord om bygningen av denne ark. Vi har ved troen fått våre hjerter renset fra fordums synder, hvoretter hjørnestenen Jesus Kristus er lagt ned. Etter dens mål og innhold bygges vi opp til en Guds bolig i Ånden, slik som arken ble en Guds bolig for Noah. De borede ører har vært menighetens frelse og bevarelse i disse år. Uten dem ville vi forlengst også sunket ned i religiøst skinn og bedrag, og Guds velsignede lover og bud hadde vært ombyttet med menneskelige vedtekter. Det er også disse ører som i disse dager hører Guds varsel til menigheten om å fremskynne byggingen av denne bolig — da menneskene har fylt sine synders mål. Nu er det menighetens tur til å høre Åndens utsagn om de siste tider. Og dette er ikke menneskeord, men det evige livs ord, da vi kjenner det gir oss en hellig frykt til å bli funnet for ham uten flekk og lyter i fred. Og som Herren bød Noah gå inn i Arken da vannflommen kom, så vil det lyde til oss: Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene etter dig! Skjul deg et lite øyeblikk inntil vreden går over! — Og som Arken landet på Ararat-fjellene — under Guds dom over menneskene — på samme måte vil menigheten være på Sions berg under Guds doms time. Åp. 14.

Salig den som i disse dager varsles av Gud!