Nåde og sannhet skal møte hverandre.

«Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.» Salm. 85, 11.

Det er dette som skal skje nu i den nye pakt, i den enkeltes liv. Loven blev gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Joh. 1, 17. Loven virker vrede, sier Paulus. Den er ubarmhjertig og hård, slik som all sannhet er. Efter loven skulde man straffes, og det var ingen vei tilbake. Når en hadde syndet, så en efter loven skulde stenes f.eks., så var det ingen formildende omstendigheter. Loven (sannheten) var enehersker i den gamle pakt, og den alene kunde ikke frelse menneskene; men den blev satt for overtrederne. Når loven sa at den som gjør dette eller hint, skal drepes, så virket den nok vrede; men den blev en grense som det var farlig å overskride. De fleste voktet sig nok for å gå så langt, da den enkelte jo var redd for sitt eget liv. Dersom man holdt loven, gikk det bra — men dersom man brøt den, så virket den øieblikkelig til straff, det var ikke nåde å få. Man lengtet efter den nye tid da Messias skulde komme med både nåde og sannhet.

Loven sa: Du skal ikke! Rør ikke! Smak ikke! o.s.v. inntil han kom; men nu begynte en ny tid med Jesus. Nåden og sannheten møtte hverandre i hans liv, og de slo sig sammen og blev helt ut enige om å arbeide sammen. Alene maktet ikke loven å frelse, og heller ikke nåden, men sammen så blev de til frelse og utfrielse fra synden. Kvinnen som blev grepet på fersk gjerning i hor, skulde efter loven stenes; men Jesus som var full av nåde og sannhet, var ikke straks enig i at denne dom skulde fullbyrdes. Nåden virket, og han gav kvinnen rum til omvendelse. Han kunde ikke her gjøre noget av sig selv; men han stillet sig avventende overfor Guds røst, som han jo alltid gjorde. Han fikk den fullkomne løsning på denne vanskelige knute, og de som hadde sin fulle rett efter loven, måtte luske avgårde, ja til og med de eldste først. Han var ikke kommet for å ødelegge menneskesjeler, men for å frelse dem. Nåden og sannheten hadde møtt hverandre, og rettferdigheten og freden hadde kysset hverandre.

Nogen mennesker har det slik at det skal være så rettferdig alt mulig, ja til fingerspissene; men det følger slik ufred med all deres rettferdighet. Det er ingen i hvile, nei man hugger løs både til høire og venstre og biter og eter sine brødre og søstre, og det hender nok at man også blir for tæret av hverandre, slik som Paulus uttrykker det. Dette er rettferdigheten av loven, som virker vrede. Når den ene har hugget løs med sin rettferdighet, så kommer straks en annen op og hugger løs med sin rettferdighet. Hvorfor all denne strid og splid, tross all tale om rettferdighet og sannhet? Jo, fordi man bare har det halve av det som trenges til opbyggelse, til sjelenes frelse. Det er nåden som mangler, Guds allehånde nåde. Det er alt for lite knust oliven, ja det spørs nok mangen gang om det idetheletatt er noget av den.

Jesus kom med nåden og sannheten. Vi kan se at nåden står først nevnt. Ja, tenk om vi ikke først blev vist nåde? Hvordan vilde det da ha gått med den enkelte? Det vilde ikke ha blitt så greit. Den ubarmhjertige medtjener er et fint eksempel på hvordan det ofte er. Straks han var blitt eftergitt sin meget store gjeld og kommet ut, så traff han sin medtjener som skyldte ham nogen penninger, og han tok fatt på ham og holdt på å kvele ham og truet ham til å betale. Denne bad akkurat som han selv hadde gjort, at hvis han vilde være langmodig mot ham, så skulde han betale det; men han vilde ikke vise ham nåde, og kastet ham i fengsel til gjelden var betalt. Hvis denne nåde, som nettop var blitt vist mot ham, hadde vært forenet med sannheten i hans eget liv, så hadde han kunnet tjent sin medtjener. Han vilde ikke da i sin kjødelige iver ha tatt strupetak på ham og kommandert ham til å betale. Han vilde nok heller ha bedt for ham og vist ham godhet og fortalt om hvordan han selv var blitt løst fra gjelden. Dette vilde sikkert ha ansporet medtjeneren til å søke også for sin del å bli fri fra gjelden.

Det er meget om å gjøre at nåden og sannheten møter hverandre i livet, slik at tjenesten kan bli mere og mere god og fullkommen. Hvor godt det vilde bli om hver og en vilde vise den tilsvarende del av nåde og fred når de talte om sannhet og rettferdighet, da skulde ikke tjenesten bli lastet.